Siste stikk onsdag 6. mars 2013

Øverst på pyramiden

I Trondheim akkurat nå handler det om mathall og litteraturhus. Velkommen til toppen på behovspyramiden.

Saken oppdateres.

Psykologen Abraham Maslow tegnet for lenge siden en pyramide for å vise at vi mennesker dekker våre behov nedenfra og opp. Nederst, i grunnmuren, er de fysiske behov, det vil si mat, vann, varme, søvn og et sted å bo. Neste trinn i pyramiden er trygghet, slikt som sikkerhet, stabilitet og forutsigbarhet for oss selv og våre nærmeste. Deretter klatrer vi til de enkleste sosiale behov som kjærlighet, vennskap og fellesskap.

Når de tre første trinnene i behovspyramiden er på plass, har vi overskudd til å ta frem den neste gruppen av behov. Her finner vi mer avanserte sosiale behov som anerkjennelse, status og verdighet, men også selvrespekt og selvtillit.

I Maslows lære er det aller øverste nivået i pyramiden behovet for selvrealisering. Folk som har fått dekket de andre behovene, kan nå virkeliggjøre sine mål, de vil oppleve, de vil ha utløp for sin trang til å skape, de vil oppleve det spirituelle og det åndelige, de streber etter høydepunkter i sine liv.

I større og mindre grad er de fleste av oss her i landet i pyramidens øverste etasje. Men salig Maslow og hans behovspyramide blir utfordret av den norske velstand. Det må da finnes plass oppå pyramiden, ikke bare inni den, så godt som vi har det? Det er tegn i tiden som tyder på at det vil bli trangt om plassen aller øverst.

I Trondheim er det to tegn som i det ytre begge handler om fysiske byggverk. Mathall og litteraturhus. Begge er strålende tiltak. Disse sakene forteller også at for oss opplyste og stappmette er de aller fleste behov dekket, og godt og vel. Som individer har vi skaffet oss hus, hytter, biler, datamaskiner, duppeditter, rot og ræl, vi reiser mye og når vi kommer hjem planlegger vi neste reise. Som samfunn har vi skaffet oss verdens mest tettvevde sosiale sikkerhetsnett. Det er nok til alle, kom og få! Når vi ikke lenger vet hva vi savner og hva vi mer trenger, da har vi overskudd til å ønske oss mathall og litteraturhus.

Litteraturhus. Enhver halvstor og liten filleby med respekt for seg selv inviterer nå ordfører, åndselite og den lokale avis til åpningsfest i byens litteraturhus. Her i Trondheim sier flertallet av politikerne nei til å bidra med annet enn verbal støtte. Byen har konserthus, folkebibliotek, kunstmuseum, gallerier, flere småscener og en haug ulike institusjonelle kulturtilbud. Trenger virkelig litteraturen et eget hus? Kanskje ordskiftet og demokratiet blir styrket hvis byen har et litteraturhus? Eller er kravet om litteraturhus mest et tildekket åndssnobberi?

Mathall. Det bør Trondheim ha, så klart. Kanskje er det ikke så veldig snobbete å ha tak over hodet når man kjøper mat? Det er ikke annet enn et torg med tak over, og det trenger vi på disse breddegrader. Mange har vært i mathaller på reiser til andre og større byer, før vi visste at det er mathall det heter. Alle som har vært på slike steder er begeistret, enten vi har vært i Stockholm, Boston, København eller i Oslo. Variasjon og kvalitet er viktig. På den annen side: Ropet etter mathall kommer ikke fra folk som synes det er for få Rema-butikker.

En mathall dekker ikke det laveste nivået hos Maslow. En mathall er først og fremst for eliten. Her kan feinschmeckerne shoppe før de spaserer til litteraturhuset for å få med seg høytlesning av en dikter som er sååå godt likt.

Byen vil etter hvert sikkert få både mathall og litteraturhus. Det blir fint, også for oss i det overveldende flertall som fortsatt vil tusle mellom butikkreolene hos kooperasjonen eller hos private kneippbrød-kremmere på leting etter tomatpuré og kyllingvinger. Et litteraturhus vil aldri bli et samlingssted for allmuen, men det vil bli en berikelse for byen og for samfunnet. Og det tar seg godt ut på byens hjemmesider og på oversikter over kulturtilbud. Nærmest som en bekreftelse på at jo da, vi er dannede og siviliserte mennesker.

Aller øverst på behovspyramiden står en mathall og et litteraturhus. Det er et underlig byggverk.

På forsiden nå