Siste stikk onsdag 2. oktober 2013

Et spøkelse på skinner

Enn at det var Høyre, av alle, som skulle åpne døren for Trondheims verste spøkelse!

Saken oppdateres.

Skinnegående kollektivtransport er plussord i de fleste byer. Trikk og bane betyr at mange mennesker kan flyttes raskt og effektivt. Men si «trikk» til en som har bodd i Trondheim i mer enn 30 år, og vedkommende går enten i svart, eller henfaller til nostalgisk tankespinn.

25 år etter at Trondheim la ned trikkedriften i offentlig regi, skrangler fortsatt Gråkallbanen som en blanding av museumsgjenstand og spøkelse på sine spor frem og tilbake mellom Midtbyen og Lian. Verdens nordligste trikkestrekning er 8,8 kilometer lang og går gjennom tynt befolkede deler av byen, fra Ila, tvers gjennom villastrøkene på Byåsen, før ferden ender i utkanten av Bymarka ved Lianvannet. Tidligere gikk det trikk også over Singsaker og fra Voldsminde på Lademoen til Dalsenget i Elgeseter gate.

Etter striden om bynavnet på 1920- og 1930-tallet, er det ingen sak som til de grader har preget det politiske klimaet i Trondheim som trikken. Det toppet seg etter kommunevalget i 1979. De borgerlige hadde flertall i bystyret og Høyres Axel Buch skulle gjenvelges som ordfører. Trodde de. Men Hildur Karstensen, som var valgt inn i bystyret på Fremskrittspartiets liste, ville det annerledes. Hildur var trikkefører, og ved ordførervalget stemte hun på Arbeiderpartiets Olav Gjærevoll, som hun feilaktig trodde var trikkens venn. Så vidt vites er dette møtet i desember for 34 år siden eneste gang det har vært håndgemeng blant politikerne i bystyret.

Høyre har vært et fastpunkt i alle Trondheims trikkedebatter. Der andre har vaklet mellom ja og nei, fra tro til tvil, har Høyre konsekvent stemt nei til skinnegående transport i Trondheim. Begrunnelsen har vært at byen er for liten og at det derfor blir for dyrt, og dessuten at trikken ligger i feil del av byen. Partiet holdt fast ved sin gamle overbevisning så sent som i mai 2011, da bystyret enstemmig sa nei til bybane. Det ville bli for dyrt. Bystyret ville heller satse på buss. To år senere gjør partiet en historisk helomvending.

På Lian gjør trikken en sirkel og snur tilbake mot byen. Høyre gjør nå en tilsvarende 180 graders manøver. Nå er ikke lenger bybane for dyrt. Nå er det redningen for Midtbyen. Høyres forslag kan bane vei for nok en diskusjon om bane i Trondheim. Det er ikke godt å si hvilket nummer i rekken det blir. Men forslaget kan faktisk bli vedtatt, hvis enda flere politikere og partier kommer på nye tanker. For ikke å si skinner.

Hvorfor gjør Høyre dette? Ingen ting har forandret seg i byutviklingen. Perspektivene er de samme i 2013 som de var i 2011. Byen vokser, og det er et politisk ønske at byen skal fortettes i en akse fra Sluppen i sør, langs Elgeseter gate, om Midtbyen, mot Brattøra og Nyhavna ved fjorden, og ut av sentrum østover. Det som har forandret seg, er at landet er i ferd med å få ny regjering. Stoler Høyres gruppeleder Ynge Brox mer på Erna enn på Jens? Ikke usannsynlig. Det andre som har endret seg er enda mer illevarslende klimautfordringer. Det er et godt argument for bane. Men det som ikke forandrer seg, er regnestykket. En bybane vil koste milliarder.

Høyrepolitikere vil ha seg frabedt å bli stemplet som tilhengere av trikken. Men med Trondheims spøkelseshistorie om kortreist, skinnnegående transport, er det ikke til å unngå. Høyre er blitt tilhenger av bybane. Derfor er Høyre også blitt et trikkeparti.

Det neste blir vel at regjeringspartner Fremskrittspartiet går inn for bompenger.

På forsiden nå