Retten er hevet og den skyldige har fått sin dom. Men hvordan gikk det egentlig med drapsmannen? Vi har spurt den drapsdømte selv.
Adresseavisen har kartlagt alle drap i Trøndelag de siste 30 årene. I en rekke artikler har vi belyst ulike sider ved drap og de drapsdømte. Dette er historier som kan rive opp vonde minner, men er også en unik dokumentasjon på vår nære historie. Vonde drapssaker berører lokalsamfunn lenge etter at blålysene slås av og avisene slutter å skrive om dem.
Adresseavisen har forsøkt å komme bak fasaden til drapsmannen. Livet bak fengselsmurene og etter soning er ukjent for de fleste. Det eksisterer mange myter om drapsmenn, men ikke alle har rot i virkeligheten. Mange drapsdømte har helt rent rulleblad før de dreper. De fleste trønderske drapsdømte ble drapsmenn over natta. Svært få drap er planlagt, som oftest blir de begått i affekt. –De fleste kan bli drapsmann i en gitt situasjon, sier den profilerte advokaten John Christian Elden. Forskning viser at livskriser og konflikter kan trigge drap.
Et bærende prinsipp i vårt rettssystem er at den dømte skal få komme tilbake til samfunnet etter soning. Også de verste av våre lovbrytere har rett til å skape et nytt liv. Adresseavisen har stilt spørsmål som aldri har vært stilt og undersøkt hvordan det gikk med 62 drapsdømte i Trøndelag. Bildet er ikke oppløftende. Svært få er i jobb. Mange lever svært isolert og har mistet kontakt med familie og venner. Mange er døde. Det ser ut til at drapsdømte dør i ung alder. De fleste levde et hardt liv etter løslatelsen. Selvmord og rus er hyppige dødsårsaker. Den yngste i vårt utvalg var bare 28 år da han begikk selvmord under soning av drapsdommen. –Han var svært fortvilet over det han hadde gjort og sin livssituasjon, fortalte stefaren. De aller fleste drapsdømte sier at de angrer og sliter med å leve med det de har gjort. En av de drapsdømte forteller om sin virkelighet: –Jeg tenker på det hver dag. Jeg vil dø i fred.
Drap etterlater så mye smerte og har så mange ofre. Den drepte. Familien og de etterlatte. Lokalsamfunn. Drap skaper traumer, også hos oss som ikke kjenner de berørte. Jon Helge Kjellberg er en av drapsmennene Adresseavsien har snakket med. Han har tilbrakt halve livet bak fengselsmurene. Det begynte med et drap da han var 18 år. –Jeg tok et liv, ødela livet til mannens familie samt min egen familie, forteller Kjellberg. Også den drapsdømtes familie opplever mye smerte.
Det begås mellom 25 og 40 drap i Norge hvert år. Ett drap er ett for mye. Et viktig bakteppe er likevel at antall drap i Norge har gått ned. På 80-tallet ble de fleste drapene i Trøndelag begått av unge menn. Det er ikke lenger slik at unge menn dreper unge menn, og det forklarer reduksjonen i antall drap. Det sier drapsforsker og kriminolog Vibeke Ottesen. I dag er gjerningsmenn og ofre jevnt fordelt i alle aldersgrupper. Forskerne mener at dette har sin forklaring i velferdssamfunnet. En jevnere fordeling av velferd fører til mindre marginalisering og konflikter. Et interessant poeng er at sosial utjevning betyr mer enn straff for å forhindre drap.
Det er mange årsaker til at vi straffer våre lovbrytere. Samfunnet har et behov for beskyttelse og rettferdighet. Lovbryteren har et behov for rehabilitering. De fleste synes nok at vold straffes for lavt. Siden 80-tallet har straffene, særlig for forsettlig drap, blitt skjerpet. Advokater og forskere har likevel ingen tro på at strengere straffer vil redusere antall drap i Norge. I land med de strengeste straffene, er også drapsratene høyere. Vi kan likevel ikke undervurdere samfunnets behov for å bøte på den skade forbryteren påfører. For de pårørende vil ingen straff være lang nok. Samfunnet må balansere hensyn til sikkerhet, rettferdighet og rehabilitering. Kriminalomsorgen er blitt mye flinkere til å gi straffen innhold og lovbryteren en mulighet til å justere kursen. Et samfunns humanitet vises også i måten det behandler sine fanger. For de fleste er dømte er ikke straffen det verste, men å leve med det de har gjort.
Vi vet for lite om hvordan de drapsdømte klarer seg etter løslatelse. Vår undersøkelse viser noen tendenser, men temaet er svært lite forsket på. I Norge er det slik at nesten alle som begår drap, skal ut i samfunnet igjen. Gir straffesystemet vårt den dømte tilstrekkelig rehabilitering? Det er i alles interesse at de dømte kommer ut som velfungerende samfunnsborgere. Det er grunn til å håpe at dette kan føre til mer forskning på området. Vi vil noe med journalistikken vår.
Vi vet litt mer om hvem drapsmannen er. Men hva som får mennesker til å drepe, kommer vi nok aldri til å forstå.