Mens vi venter på streik

Med stor sannsynlighet vil det bli arbeidskonflikter i offentlig sektor. Og aller størst fare for streik er det i skolen. Årsaken er den mye omtalte arbeidstidsavtalen. Jeg kommer straks tilbake til hva tariffoppgjøret for lærerne har å gjøre med latskap og likegyldighet.

Det blir ofte pekt på at trusselen mot fremtidig norsk velstand er at vi ikke finner mer olje, eller at vi ikke finner det vi skal leve av etter oljen. Men den største trusselen er av en ganske annen karakter. Når et samfunn eller en enkeltperson har nok penger, god velferd, kort sagt har nok av alt som er viktig, hva gjør det med oss? Det er lett å bli sløv og likegyldig. Lett å tro at alt ordner seg, at det i morgen skal være like bra som det er i dag. Og det gjør jo ofte det, ordner seg.

Midt i en pengebruk Norge og nordmenn aldri har sett maken til, prøver ansatte i offentlig sektor igjen å få sin del av kaken. Det er meglingsinnspurt i stats- og kommuneoppgjøret. Hvis det ikke blir enighet, vil det bli streik fra mandag. I skoleoppgjøret er det strid både om lønn og arbeidstid. Litt av tautrekkingen handler om lærernes sommerferie og sommerlige avspasering. Konflikten handler enda mer om det fortsatt skal være en tariffavtale som bestemmer hvordan læreren skal bruke arbeidskraften sin, eller om det som ellers i arbeidslivet skal være sjefen.

Utdanning har gitt dagens verdiskaping. Det er også utdanning som legger grunnlaget for morgendagens velferd. Derfor må ikke lærerne ha monopol på å definere hva som er riktig og galt når de kjemper om lønn og arbeidstid. Det kan faktisk hende at kommunene – lærernes arbeidsgivere – har gode grunner for å kreve at lærerne arbeider annerledes enn i dag. I strid med det lærerne selv hevder, kan det til og med hende at endringene verken varsler velferdssamfunnets eller utdanningssamfunnets undergang.

Skolen speiler samfunnet på godt og vondt. Det er sannsynligvis noe lærerne verken ønsker eller har kontroll over, men flere ting tyder på at likegyldighet og holdninger om at det ikke er så nøye, har forgiftet både lærerværelser og klasserom. Her om dagen kom familiens 17-åring hjem med et brev der hennes videregående skole gjør oppmerksom på at lærebøker må leveres innen 2. juni. Skoleåret går frem til 20. juni. Hva skal friske og oppegående ungdommer gjøre i de nesten tre ukene fra de viktigste læremidlene leveres frem til det også formelt blir sommerferie?

Jeg er ikke den eneste forelder som undrer meg over hvordan elever og lærere bruker tiden de første ukene om høsten og de siste ukene før sommerferien. Det finnes sikkert gode forklaringer på at det går på halv tolv de neste ukene – selv hvis det ikke skulle bli streik. Det er også god grunn til å anta at skolen målbærer holdninger om at vi ikke trenger å strekke oss. Vi har det jo så bra uansett.

OECD, organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling i Europa, mener norske skoleelever gir opp for lett når de skal løse krevende oppgaver. På 1970-tallet var det Hans Rotmo, den gang en høyt respektert visesanger, som slo fast det selvfølgelige, at «De' e itjnå som kjæm tå sæ sjøl». Heller ikke doktorgrader kommer rekende på en fjøl. Andelen nordmenn ved norske universitet som tar doktorgrad går ned. Kan det være fordi det krever mye arbeid og innsats for å ta den høyeste utdanningen samfunnet tilbyr?

Elever som gir opp, en skole som subber av gårde, høyt skolefravær, lange sommerferier og nordmenn som kvier seg for å ta doktorgrad. Nei, det er ikke slik at alle er latsabber. Veldig mange jobber hardt, står på og lever etter Rotmos postulat. Selv om det ikke er like morsomt å se minustegn, er det likevel skummelt å feie dem under teppet.

Ahmed Saleem, som er intervjuet i dagens avis, ble kjøpmann i Trondheim fire år etter at han kom til Norge som flyktning. Han har personlige egenskaper som gjør ham til et stort talent. Han selv peker imidlertid på hardt arbeid som årsak til hans suksess.

Det er en nyttig påminnelse like før vi går inn i dager, uker og måneder preget av enda mer avslapping og sløving.