Kommentar 26. mai 2014

Jeg trener, ergo er jeg

Arbeidsdagen er over. Det er tid for kroppsarbeid.

Saken oppdateres.

–Kom igjen! Du har det i deg! Instruktørens energiske rop pisker meg opp den siste motbakken. Skjønt bakke og bakke. Sammen med et trettitall mennesker har jeg valgt bort by og bymark til fordel for en trang sal denne fine fredagen. Og jeg har det såvisst ikke i meg. Sykkelen rører seg ikke en millimeter. Lufta er langt fra frisk. Det eneste som minner om friluftsliv er en forvillet flue. Hva er vel sykling i fri natur mot å svette over en spinningsykkel? Vi er på treningsstudio.

Det er en broket forsamling som møtes over syklene. Unge og litt mindre unge, tynne og litt mindre tynne. Noen drevet av jakten på den perfekte kropp. Som duracellkaniner løper de på tredemølla, time etter time, dag etter dag. Løfter tunge ting, klargjør sprettrumpa for bikinisesongen. Men de fleste er drevet av jakten på en passe normal kropp. Vi lytter til badevektas hvisken og buksesmekkens bønn.

–Dette er så bra for hjertet ditt, brøler instruktøren. Jeg tenker bare på hvor mange minutter det er til jeg kan gjenforenes med sofaen, rødvinen og karbohydratene. Med god samvittighet. Jeg har jo trent. Hele dagen tilbringes på baken. Bare musearmen får kjørt seg. Forhåpentligvis også hodet en gang iblant. En gang var kroppen bare et hylster for sjelen. Det var tider det, men de tider er ubønnhørlig forbi.

Kanskje burde jeg følt meg som en idiot. Heller enn å sykle til jobben kjører jeg til treningsstudioet for å sykle. Med dårlig luft og enda dårligere musikk. Løfter vekter, for så å kjøre melkekartongene hjem fra butikken etterpå. Gratis er det så langt i fra, og jeg må gjennom opptil flere bomstasjoner. Men det er jo så bra å trene.

Det er en underlig tid.

På forsiden nå