Den virkelige vintermusikken

Kalde hjerter som lengter etter kjærlighet, kalde dager som lengter etter sol. Bak melankolien brenner et sterkt håp.

Moden kraft: Joni Mitchell er dronningen av California, men er også styrket av kraften fra barndommens kanadiske vintre. 

Saken oppdateres.

Vinter og sne.

En skiløper suser av sted.

(Alfred Næss, 1966)

Det var Wenche Myhre som sang den, før VM på ski i Oslo i 1966, men den har forfulgt oss siden. Tenker vi ski, snø og popmusikk er det den som dukker opp.

Sammen med Jim Reeves og «Snowflakes», «Jingle Bells» og «Winter Wonderland» i utallige versjoner, en Disney-idyllisering av barndommens snøaktiviteter.

Men det er jo ikke sånn vi opplever vinteren?

LES OGSÅ: Verre snøkaos har jeg ikke sett maken til

I voksenverdenen er det snømåking, kravling på glattisen, iskald vind, gustengråe panoramaer, for mye snø, for lite snø, for skitten snø, dårlig skiføre, unger som klager, bløte klær som roter til huset.

Men så er vinteren likevel fin, som en kulisse. Det er fint å sitte inne, gjerne ved peisen, gjerne med et glass vin og et kjøttstykke å gnage på, og se ut, oppleve elementene fra avstand, leve inne i sitt eget hode.

Og, for å understreke det: Jeg er absolutt ikke fremmed for egenaktivitet ute i elementene. Denne lørdagen vil jeg etter planen stort sett tilbringe på ski. Men også de timene vi trasker bortover skisporet, eller blir fraktet opp alpinbakken, brukes til å tenke lange tanker, meditere over de store linjer eller uviktige detaljer.

Musikk som speiler vinter og snø er derfor gjerne fylt av langsomme tanker, undring, mismot, melankoli, og først og fremst: lengsel.

Ofte kan lengselen være helt konkret mot varmere tider, varmere steder. Det er den i hvert fall i tidenes fineste vintersang, «California Dreaming» med Mamas & Papas, som ikke er en lystig, ubekymret sommerlåt om det gode liv i California, men en grunnleggende deprimert sang om å ha det kaldt og jævlig og lengte bort:

I’d be safe and warm if I was in L.A.

California dreamin’ on such a winter’s day

Her er noen andre fine vinterlåter: «Fifteen Feet of Pure White Snow» med Nick Cave and the Bad Seeds, «A Hazy Shade of Winter» med Simon & Garfunkel, «White Winter Hymnal» med Fleet Foxes.

For mer kortreist vinterstemning velger jeg meg Terje Tyslands fineste sang «Storm over åsen» eller Baby Babys klassiker «Winterland». Eller hva med Leonard Cohens formidling av isende New York City-kulde i «Famous Blue Raincoat».

Foruten nordmenn tror jeg kanadiere er i en særstilling når det gjelder å formidle vinterstemninger i popmusikken. Foruten Cohen, er Joni Mitchell selve kronvitnet for vinterstemning som metafor for kjærlighetssorg og fremmedgjorthet.

Allerede i en av sine tidligst kjente låter, «Urge For Going» fra 1966, rapporterer hun fra en iskald dag i Toronto, i etterdønningen av sist sommers kjærlighetsaffære som bar konkrete frukter, men ikke et langt, lykkelig kjærlighetsliv:

I awoke today and found

the frost perched on the town

Joni fortsatte å skrive om tapt kjærlighet, selv etter at hun flyttet til solrike California. De fleste låtene fra hennes mest kjente album «Blue» handler om forholdet til James Taylor som nettopp var slutt. I hovedlåten «River» gir hun seg til å lengte etter en skikkelig vinter, så hun kan få utløp for sine tunge følelser. Så det går an det også, å sitte i California og lengte tilbake til en skikkelig vinter.

It's coming on Christmas

They're cutting down trees

They're putting up reindeer

And singing songs of joy and peace

I wish I had a river I could skate away on

Joni Mitchell er på mange måter selve formidleren av vintermusikk, selv om hun i sitt mest ambisiøse og kanskje beste album «The Hissing of Summer Lawns» viser at hun kan skape krypende uhyggestemning på en god og svett sommerdag også.

LES OGSÅ: Joni Mitchells posisjon i rockhistorien er betydelig underdrevet

Og tidenes fineste vinteralbum er det ikke Joni Mitchell som har laget.

Kate Bush er også et typisk vintermenneske. Hun er teatralsk og utleverende, men samtidig sky og tander. Hun har knapt turnert, knapt gitt intervjuer – og har i lange tider holdt seg borte fra alt og alle, bortsett fra sin nærmeste familie.

Og det er nettopp sønnen Albert som er i sving på åpningslåten «Snowflake» på «50 Words For Snow». Han har fått beskjed om å synge som et snøfnugg som sakte danser ned mot bakken, og det er det han gjør på det storstilt vakre og melankolske anslaget på albumet.

Høsten har hatt enerett på ettertanke, lengsel og mismot, men det er vel når vinteren er på sitt mest utspekulerte, som når det kommer en meter nysnø på tampen av februar, at vi er på vårt mest deprimerte?

Høsten er dyster, mørk, dramatisk, med stormer og piskende regnvær.

Vinteren er mer stillestående resignert, med de dalende snøfnuggene og dirrende kulde. Det isende gufset som går gjennom marg og bein.

LES OGSÅ: Ikke bare magi fra Bush

Kate Bush har gitt ut mange fantastiske album, og ikke mange vil rangere «50 Words For Snow» aller øverst. Men det er et nydelig album, fra popelegansen i «Wild Man» til den ikke spesielt Disney-aktige stemningen når Kate møter en snømann i «Misty»:

My bedroom fills with falling snow,

Should be a dream but I'm not sleepy.

I see his snowy white face but I'm not afraid.

He lies down beside me.

so cold next to me

Det er noe med vintermelankolien. Vi lengter til lysere, varmere tider – men vi vet jo ikke hundre prosent sikkert at livet igjen vil spire og gro. Det kan være over. Det kan være kulden varer evig.

Det gir en ekstra dimensjon å høre Joni Mitchell når hun har blitt alvorlig syk, Kate Bush har åpenbart perioder der hun er ekstra tynnhudet – og for min tredje utvalgte leverandør av vintermusikk ble livet for tungt å bære.

LES OGSÅ: Toneff har gitt ut tidenes beste norske album

«Winter Poem» var Radka Toneffs debutplate. De fleste er enige om at hennes siste album «Fairytales» er hennes klassiker. Men hennes innflytelsesrike bidrag til norsk musikk var etablert allerede på debuten. For Radka Toneff var det ikke viktigst at du sang teknisk riktig, men at det du formidlet kom fra dypet av deg selv.

It's very thin ice over which you're skating

And after this black winter, the thaw

Vintermusikk på 1 - 2 - 3

1. Kate Bush: 50 Words For Snow (2011)

Tidenes flotteste temaplate om snø. Kanskje også tidenes eneste temaplate om snø.

2. Joni Mitchell: Blue (1971)

Joni befinner seg i California, lengter pussig

nok til vinteren i Canada.

3. Radka Toneff: Winter Poem (1977)

Vokalkunst som varmer, egentlig uavhengig av årstid. Men det hjelper spesielt godt nå, ja.

Moden kraft: Joni Mitchell er dronningen av California, men er også styrket av kraften fra barndommens kanadiske vintre. 

Moden kraft: Joni Mitchell er dronningen av California, men er også styrket av kraften fra barndommens kanadiske vintre. 

Evig ung: Dessverre finnes det bare bilder av Radka Toneff som ung kvinne. 

Evig ung: Dessverre finnes det bare bilder av Radka Toneff som ung kvinne. 

 
 
 
 
På forsiden nå