Norske politikere har mye å lære av fredsprisvinner Barack Obama, også en lekse om ærlighet.
Dagen derpå begynte Oslo gradvis å vende tilbake til travel førjulsnormalitet, etter at president Barack Obama og hans store følge forlot norsk jord i går formiddag. Helikoptrene henger ikke lenger over bygatene, skarpskytterne har forlatt takene på både Stortinget og Grand Hotell, sperringene er borte, det samme er 2500 bevæpnede politifolk.
Alle som opplevde Nobelfesten på nært hold, føler at vi har vært med på en historisk begivenhet. Norske toppolitikere med statsminister Jens Stoltenberg i spissen, lot seg blende av presidentens sjarm og imponere av hans historiske tale under prisutdelingen. Aldri har en fredsprisvinner gitt en sterkere forsvarstale for krig som et middel til å skape fred. En rettferdig krig i tråd med internasjonale konvensjoner kan være nødvendig for å skape det Obama kalte en rettferdig fred.
Han kom flere ganger inn på den vanskelige krigen i Afghanistan, som mange mener USA og de 43 landene som deltar, inkludert Norge, er dømt til å tape. Det er en konflikt USA ikke selv har oppsøkt, sa Obama. Krigen i Afghanistan er et svar på terrorangrepet 11. september 2001. Den er en «anstrengelse for å forsvare oss selv og våre nasjoner fra ytterligere angrep». Alt Obama sa om krigen i Afghanistan var preget av en realisme og ærlighet vi ikke opplever hos norske politikere om vår deltagelse i krigen.
Der Obama sier at «vi er i krig», snakker norske statsråder om «aksjoner og operasjoner». Der Obama sier at han er «ansvarlig for utplasseringen av tusener av unge amerikanere for å kjempe i et fremmed land» og at «noen vil drepe, noen vil bli drept», omtaler norske statsråder vårt «bidrag» mer som et humanitært prosjekt enn som deltagelse i krig. Også Obama møter økende motstand mot krigen på hjemmebane, slik den rødgrønne regjeringen gjør her hjemme. Men han viker likevel ikke unna realitetene med forskjønnende begrepsbruk. Selv om det var tverrpolitisk enighet bak stortingsvedtaket om å sende norske soldater som en del av Natostyrken i Afghanistan, er det uenighet bak kulissene. Derfor er det politisk mest behagelig å dysse ned vår militære deltagelse.
SV er knapt nok halvhjertet med på regjeringens erklærte politikk om å fortsette den norske innsatsen så lenge det er nødvendig. Under Obamas besøk på Statsministerens kontor torsdag formiddag, lovte Stoltenberg at Norge skal gi 110 millioner dollar til den afghanske hæren og politiet. Utenriksminister Jonas Gahr Støre og forsvarsminister Grete Faremo har begge uttalt at den norske styrken skal holdes på samme nivå som nå, selv om Nato har lovt Obama å stille med 7000 nye soldater til opptrappingen han annonserte like før han mottok fredsprisen.
USA kan ikke handle alene, men er avhengig av samarbeidet med Nato-landene. I mange land er det et misforhold mellom anstrengelsene til de som er i tjeneste og usikkerheten til opinionen, understreket han. «Jeg forstår hvorfor krig er upopulært. Men jeg vet også dette: Fred krever ansvar. Fred fører med seg offer. Det er derfor vi hedrer de som returnerer fra fredsoperasjoner og trening utenlands. Vi hedrer dem ikke som krigsskapere, men som fredsforkjempere», sa Obama.
Når hørte vi sist en norsk politiker snakke slik om våre soldater som kommer hjem fra internasjonale operasjoner? I frykt for å gi inntrykk av å forherlige krigen, uttaler våre politikere seg forsiktig og vagt om de som gjør tjeneste under norsk flagg. Unntaket er når noen av våre mister livet eller blir involvert i uheldige episoder. Begge deler har heldigvis forekommet svært sjelden.
Samme dag som Barack Obama talte respektfullt om ungdommene som risikerer sitt eget liv i fremmed
land, markerte et hundretall norske soldater avslutningen av et halvt års tjeneste i ISAF-styrken i Afghanistan. De fikk sine medaljer som takk for innsatsen, slik tradisjonen er i det militære. Men det var en seremoni langt unna offentlighetens lys. Ikke ett ord i norske medier, ingen omtale på Forsvarets egen hjemmesider. Heller ikke Forsvarsdepartementet fant grunn til å omtale begivenheten.
Mens «alle» var opptatt av krig og fred under den strålende seremonien i Oslos storstue, var det lite festivitas der de militære medaljene ble delt ut: Bortgjemt, i en verkstedhall på Sessvollmoen.
