Folk ytterst på venstresiden er ikke nådige når noen har gått over en grense. Heller ikke når det er en av deres egne. De er rettskafne slik.
Arne Byrkjeflot (63) ble i høst presset til å gå av som LO-leder i Trondheim etter et forhold til en kvinne som var nesten 40 år yngre. Flere av hans partifeller i Rødt anklaget ham for maktmisbruk. Kvinnen døde i fjor vår.
Det som ble «Byrkjeflot-saken», gir grunnlag for flere refleksjoner: Hva er lovlig og hva er ulovlig kjærlighet? Hvem har rett til å sette seg til doms over andre menneskers privatliv? Hva slags rettssikkerhet har den som begår en feil, og som ut fra en moralsk fordømmelse mister posisjoner og taper ansikt i offentligheten? Og hvor ble det av idealet om den frie kjærligheten?
Den erfarne lokalpolitikeren og LO-lederen søkte høsten 2012 permisjon fra vervet som bystyrerepresentant for Rødt. De andre i gruppen klarte ikke å samarbeide med ham. Årsaken var forholdet til kvinnen tidlig i 20-årene. De mente det var et forhold basert på skjeve maktforhold. Kvinnen var ikke bare mye yngre enn ham. Hun var også tillitsvalgt i flere organisasjoner der Byrkjeflot var leder og hennes mentor.
Da den sentrale partiledelsen bestemte at dette var en privatsak partiet ikke skulle blande seg inn i, valgte 20 sentrale medlemmer av lokallaget i Rødt å melde seg ut. Blant de utmeldte var en av partiets fremste veteraner i Trondheim, Astri Holm.
Arne Byrkjeflot trakk seg som hovedinnleder på Trondheimskonferansen senere i januar. To LO-forbund, Norsk Tjenestemannslag (NTL) og Fellesorganisasjonen (FO), truet med å boikotte konferansen dersom Byrkjeflot slapp til på talerstolen i en konferanse hvor han har vært en forgrunnsfigur helt fra starten.
Dette er saken i korte, ytre trekk. Hvordan den har vært på innsiden, vet dypest sett bare de to hovedpersonene. Den ene er nå død. Den andre holder sin versjon innenfor privatlivets grenser. Vi ser bare det ytre dramaet: Et partilag i ruiner. En fremtredende lokalpolitiker og LO-leder, ektemann og kamerat med tapt ære og posisjon. Byrkjeflot har lagt seg helt flat. Han har innrømmet og beklaget at han utviste dårlig dømmekraft da han innledet forholdet til kvinnen. Det skal ikke stor innlevelsesevne til for å forstå at hele prosessen må ha vært et helvete for alle involverte på begge sider, inkludert kvinnens nærmeste.
Nå regner LO saken for ferdig. Sentralt gjør også Rødt det. Lokalt prøver et skadeskutt partilag å samle opp restene av gammelt politisk kameratskap. Byrkjeflot har gjort sine botsøvelser. Han sitter fortsatt i styret i LO i Trondheim, og vil fortsatt representere Rødt i bystyret. Mediene har dekket de politiske og organisasjonsmessige konsekvensene av det kontroversielle forholdet. De involverte selv har sikkert en lang vei å gå før sårene er leget.
Idealet om den fri kjærligheten ble i norsk litteratur først forfektet av anarkisten Christian Krohg i 1880-årene. Kjærlighet og seksualitet måtte leve frigjort fra ekteskap, sosiale konvensjoner og småborgerlige normer. I etterkrigstiden førte eksistensialistene, ledet an av Jean Paul Sartre og Simone de Beauvoir ideene videre, både i teori og egen praksis. Kjærligheten skulle være fri, mellom selvstendige, likeverdige, frie sjeler.
Men selv den sterke Simone de Beauvoir måtte innse at idealet var vanskelig å leve etter. Det var krevende å leve ut pakten om seksuell frihet med åpenhet om andre elskere eller elskerinner. Simone opplevde en intens sjalusi. Det vil alltid være et element av makt selv i en intim relasjon. Denne skjevheten kan gå i begge retninger. Det kan handle om formell makt, om formue, utdannelse, helsemessige og følelsesmessige forhold som kan skape ubalanse mellom partnere. Og det kan handle om alder.
Hippiene og andre unge radikale mennesker levde på 1960- og 70-tallet etter idealet om fri kjærlighet, godt hjulpet av den seksuelle revolusjon, p-pillen og kvinnefrigjøringen. Det var en tid der unge menn kunne eksellere i kvinner. Sex var lett tilgjengelig og uten forpliktelser. De unge kvinnene var vel frigjorte? De prøvde så godt de kunne å leve ut en kvinnerolle ingen andre generasjoner hadde prøvd, og noen ganger ble de kanskje også utnyttet.
Også i den politiske bevegelsen der både Astri Holm og Arne Byrkjeflot har lagt ned et stort engasjement i flere årtier, rådde mye av de samme idealene. Men en gang på syttitallet kom det et linjeskifte i rørsla. Nå skulle de leve som "folket". De skulle gifte seg, få barn, oppføre seg pent, kle seg som folk flest. De revolusjonære begynte å dyrke puritanske, småborgerlige dyder og verdier.
Kampen har fortsatt for retten til å ha forhold til den man elsker, uavhengig av kjønn, sosial klasse, rase eller andre forskjeller. Sett fra et 1970-perspektiv, er det nesten som et mirakel at homofile i dag kan gifte seg på lik linje med heterofile. Også sterke kretser i kirken er nå klar for å vie mennesker av samme kjønn. Vår toleranse overfor andre former for kjærlighet enn den som er mellom mann og kvinne, synes grenseløs.
Men ett tabu lever: Kjærligheten har en aldersgrense, om enn diffus. Jo større aldersforskjell mellom partnere, jo mer rynker vi brynene. Forhold der mannen er eldre enn kvinnen er mest akseptert, forhold mellom eldre menn og svært mye yngre kvinner er vanligere enn omvendt. Men også der finnes det åpenbart en magisk, for ikke å si moralsk grense. Den går trolig rundt tjue års forskjell.
Med ulikhet i alder følger det også ulikhet i erfaring, makt, oppnådd posisjon. Hvis man har som ryggmargrefleks at ung kvinne betyr det samme som uselvstendig, svak og ute av stand til å ta egne valg, er det lett å vurdere et forhold som "galt". Men hvem andre enn de to det gjelder, vet hvordan "maktbalansen" i forholdet er?
Kan man ikke tenke seg et forhold mellom en eldre mann og en ung kvinne som ikke opplever seg selv som et offer for noe som helst? Og hvem har rett til å dømme om andres forhold, så lenge det ikke er snakk om utnyttelse, overgrep, tvang, misbruk av mindreårig eller sårbar person?
De fleste partiene har hatt sine små eller større sexskandaler. Det er viktig at "foreldre skal være trygge når de sender sine unge døtre på politiske konferanser", som det er sagt også i forbindelse med Byrkjeflot-saken. Det er riktig når både partier, organisasjoner og bedrifter har innført etiske regler for å hindre at overordnede utsetter sine underordnede eller andre kolleger for uønsket seksuelt press.
Partiet Rødt skal nå få etiske regler for forhold mellom mennesker. Det er vanskelig å sette konkrete grenser. Mennesker må ha lov til å bli glade i hverandre på tvers av ulikheter, også om de mest indignerte ikke liker det.