I Trøndelag er «jernvinna» i eldre jernalder en utfordring for arkeologer, historikere og metallurger.
Arkeologien bygger på utgravinger, historikere søker skriftlige kilder, (som mangler), mens metallurgen bruker teori, der materialene og deres samspill inngår og utfylles med kjemiske og metallografiske analyser av funnmateriale.
En dag i juni 1982 ble en merkedag. Arkeologer fra universitetet og folk fra lokalmiljøet var på befaring på Heglesvollen i Frolfjellet, Levanger. Fordi graset ennå lå flatt, kunne vi se konturer på terrassekanten mot et eldre elveløp. Det viste seg å være fire ovnsanlegg på rekke, i avstand på seks meter og med store slaggvarp i forkant.
Funnet var så imponerende at forskningsgraving, ledet av arkeologer fra universitetet, kom i gang. Ved veiing og litt statistikk kom vi til nesten 100 tonn slagg på stedet. Etter funn og faglige samtaler kom vi til at de velbevarte steinsatte gropene var «septiktanker» for flytende slagg mens reaksjonene som krevdes, hadde foregått i sjakter av brent leire. Ovnstypen er nå påvist med over 400 anlegg i Trøndelag og Jämtland, alle så å si identiske. De ligger særlig i «seterbeltet». Nye analyser tyder på et utbytte nær 1:1 for forholdet jern/slagg, en tredobling fra gamle verdier. En god oversikt over funn og en første tolkning er gitt av arkeologen Lars F. Stenvik i den nye Trøndelagshistorien fra 2005.
For tidfesting har arkeologer brukt landheving og typologi. Nyere 14C- karbondatering av trekolbiter gir absolutte verdier. Anlegg av Heglesvoll-typen ble brukt i perioden 300 f.-600 e. Kr., dvs. fra før-romersk eller keltisk jernalder, romertid og fram til merovingertid. Eget arbeid har påvist en genial driftsmåte ved skorsteinsvirkning, ved direkte bruk av furuved i stedet for blåsebelger. En må regne med drift sommers dag av arbeidsgrupper på ti personer, kanskje 30 ved skiftarbeid.
Her skal kvaliteten og mengden av produsert jern få omtale. En jernlupp av vekt 17 kg, funnet på Hitra må være produsert i Inn-Trøndelag og anses som typisk for slike anlegg. Den er slaggfri, med ca. 0,2 prosent karbon, som for smeden er optimalt. Noen hulrom sier at luppen ikke er smidd, heller ikke fins tegn til smiing ved anleggene. Derimot er det på Forsetmoen i Singsås 180 m.o.h. funnet tallrike smiherder fra samme periode, sikkert for utsmiing til våpen og redskap. I en artikkel trykt i Østerrike har jeg listet opp funn av primærjern i hele Norge mens Lars Stenvik viser til noen funn i Trøndelag.
Senior i slik jernforskning i Europa, Radomir Pleiner i Praha, viser i en større bok 13 slike lupper: seks fra Øst-Europa og hele sju fra Skandinavia. Alle de norske er fra Telemark og datert til middelalderen, mens Trøndelag bare har slike funn fra eldre jernalder. På en rundreise i Midt-Europa i mars spurte jeg fagkolleger om de kjente til slike lupper. Fra sakkyndig hold i Tyskland var svaret nei.
Jeg hevder derfor at den store produksjonen i Trøndelag - ca. 40 tonn per år på 200-tallet - ga et overskudd for eksport, som forutsatte transport, salg og kanskje avtaler. I kvalitet kunne det måle seg med jern fra provinsen Noricum – nå i Østerrike. Men kontinentet ble rammet av pest – den «justinianske» på 500-700- tallet og Svartedauden (også vi) rundt 1348. I tillegg kan vulkanutbrot og askeskyer ha ført til bortfall av avling og hungersnød. For norsk jern var det derfor på 600-tallet ikke lenger noe marked, og produsert jern ble tilbake her i landet. Noe tilsvarende skjer for Østlandet på 1300-tallet.
Mens dette er indisier, ville funn av norskprodusert jern være bevis. Ved Illerup-Ådal sør for Århus var det et større slag på 200-tallet. En invasjonshær på rundt 1000 mann tapte. De fastboende ofret som takk til gudene fiendens utstyr i en sjø, som er blitt til en dansk «mose». Arkeologer ved Moesgård museum har registrert 15 000 gjenstander og presenterer funnene i mange publikasjoner. Av en spesiell lansetype som har navnet Vennolum etter en gard på Hadeland, fant de 300 stk. En slik lanse studert ved mitt institutt oppviser jern og stål, sveiset sammen på langs. Et lavt fosforinnhold tyder på godt jern framstilt nord for Skagerrak.
Funn av Hjortspringbåten i Danmark fra 300 f.v.t. og store nausttufter ca. 14 meter over havet i Inn-Trøndelag tyder på at det i eldre jernalder fantes store båter som ble sydd med «båtsaum» og kunne romme 20 personer. De ble padlet. Avstanden til kontinentet var lang. Men det er i Trøndelag at storproduksjon er påvist. Til nå fins ikke en samlet oversikt over produksjonen i den første perioden på Østlandet. Den hadde i alle fall ikke en organisasjon som i Trøndelag.
Et annet spørsmål er funn av importvarer fra kontinentet i Norge. Arkeologene Lyder Marstrander og Lars F. Stenvik har lett fram importvarer fra kontinentet, slik som romersk glass, smykker og utstyr av kobber. Trolig mottatt som gaver eller ved handel.
Ytre trekk vitner derfor om et stort og velorganisert Trøndelag i eldre jernalder, et samfunn uten skrift og monumenter, som vi kjenner fra Romerriket. Kystnære store gardstun forteller om et større samfunn, noe Ingrid Ystgaard nettopp har omtalt i sin doktoravhandling.
Jernproduksjon og eksport i eldre jernalder minner om rollen for norsk aluminium i dag.