«Vi har langt igjen», sies det. Jeg er uenig i den påstanden. Vi er likestilte, og må innrette oss etter det.

Foto: jan O Henriksen, Adresseavisen

Fra barndommen av har jentene gjort det bedre enn oss. Vi fikk kjeft og anmerkninger, de fikk ros og toppkarakter. På videregående falt kompiser fra, en etter en. Noen ruset seg, andre spilte hele natta. Personlig klarte jeg meg fint, men her på universitetet er jentene i klart flertall.

Kampen for kvinners rettigheter har på alle måter vært bra, og internasjonalt er den mer aktuell enn noen gang. Slaget er imidlertid vunnet i Norge, og “likestillingskampen” er for ensidig.

Problemene som i hovedsak gjelder gutter er store - og de blir større. Skolen er helt sentral. Gutter scorer 46 poeng lavere på PISAs lesetester enn jenter. Hvordan tror du dette utarter seg i de andre «myke» fagene? I matte gjør vi det like bra, men jentene er på vei forbi.

Problemet fortsetter i videregående. Her dropper gutter ut oftere enn jenter. På høyere utdanning overtar jentene prestisjestudiene. Realfagsstudiene mangler imidlertid, og tiltakene er her; jentedager og jentepoeng. Hvor blir det av tiltakene som sikrer guttene å komme inn i det hele tatt? Kjønnspoeng på jussen?

Den yngre generasjon menn ender opp som taperne. Av de arbeidsløse utgjør menn hele 13 000 fler enn jentene.

Vold mot kvinner får mye oppmerksomhet - og rettmessig så. Men det medfører at man glemmer to andre problemer. Menn er mer utsatt for vold - de får juling. Det andre problemet er vold i hjemmet. Vi tenker på den alkoholiserte faren. Alvorlig er det - men belyser bare en side av saken. Kvinner utøver like mye vold i hjemmet - og mer mot barn. Det må selvfølgelig nevnes at den volden menn utøver ofte er mye mer alvorlig, men narrativet om den alkoholiserte faren strekker ikke til.

Rettssystemet bidrar og - menn er i overtall i kriminalomsorgen. Ved skilsmisse der tvisten står om barneomsorg taper far. I klart overtall er barnet hos mor. Det er klart relevant at menn har en tendens til å være mindre med barna, men jeg nekter å tro at dette alene skaper så store forskjeller.

Sist men ikke minst er det dødsfallsstatistikken. Ulykker, «annen voldsom død», drap og selvmord er dominert av menn. Spesielt selvmordstilfellene er ille. Da jeg diskuterte dette med min mor var motargumentet at selvmordsstatistikken har vært «stabil» siden 60-tallet. På hvilken måte dette gjør noe annet enn å forsterke min posisjon - at likestillingsarbeidet er for ensidig - forstår ikke jeg. At selvmordsstatistikken har vært «stabil» burde ikke være noe annet enn et spark i rævva. I 2012 tok en mann livet sitt hver eneste dag, og det var et godt år.

Når var sist disse problemene ble nevnt i et likestillingsperspektiv? Om guttene som faller fra i skolen, blir arbeidsløse og tar livet sitt?

Jeg glemmer ikke kvinnene. Generell hverdagssexisme må jobbes med. Kvinner er i overtall utsatt for seksualisert vold og voldtekt. Problemet er riktignok ikke så stort som Aftenposten skal ha det til i sin #1av100-kampanje - et synspunkt blant andre Marianne Sæhle, sosiolog og strategisk analytiker i Oslo politidistrikt slutter seg til. Mangel på kvinner i toppstillinger er et sentralt problem.

Når det kommer til lønn er jeg derimot uenig. Forskjellene forsvinner når man regner med utdanning, erfaring og hvor mye tid man faktisk bruker på arbeid. Mange kvinner har idag minstepensjon - et problem jeg tror vil forsvinne, da dagens kvinner jobber like mye som menn.

At «tradisjonelle» kvinneyrker har dårligere lønn enn mannlige, er en separat debatt jeg ikke skal gå inn i. Derimot overtar som nevnt kvinnene prestisjeyrkene - og da står ikke dette argumentet like sterkt. I deler av både Storbritannia og USA tjener kvinner under 30 mer enn menn under 30.

Det bør nevnes at begge kjønn har problemer som ikke her er nevnt.

Kvinner og menn har problemer. De er forskjellige - men likestilte er vi. «Summen» av det hele er lik.

Så hvorfor er det viktig å innse dette? For det første fordi hvis fakta er fakta, så bør man innrette seg. Jeg forutser derimot at ikke alle vil være enige, og ser meg nødt til å argumentere på annen basis.

Når man tenker at kvinnene ikke er likestilte, ja da rettes tiltakene i større grad mot dem. Gutter nedprioriteres. At kvinner ikke har toppstillinger er et alvorlig problem, men at guttene dropper ut vil jeg hevde er like - om ikke mer - alvorlig.

I tillegg ser jeg en skremmende utvikling: vi gutter klarer oss ganske godt uten samfunnet. Vi har dataspill, bøker og ikke minst internett. Forum med likesinnede som ikke ser verdien av sosial interaksjon, som ikke ser vitsen med å skaffe seg dame, som ikke ønsker noe annet enn å være for oss selv. Asosiale menn vil det alltid være, men jeg tror det antallet øker.

Det er viktig å påpeke at jeg ikke mener dette er fordi jentene forbigår oss, det er ikke jentenes skyld. Hvem sin «skyld» denne utviklingen er, vet jeg ikke. Det eneste jeg vet er at samfunnet som helhet kommer til å lide dersom guttene isolerer seg.

Derfor - mener jeg - at vi må endre vårt syn på likestilling. Hvis vi er likestilte, og er enige om problemområdene for begge kjønn, er det lettere å jobbe sammen. Da kan problemene løses. Da kan vi få med oss de guttene som faller fra, og rette opp i problemene for jentene.