Kronikk lørdag 3. oktober 2015

Mind The Gap

Kjenner du tomrommet som fylles med mat, drikke eller full fart?

Saken oppdateres.

Hvis du har prøvd alt, «what so ever», alle kurer og klagesanger, hver eneste glose av negativitet og sjølbebreiding om deg selv, tjukk, feit, dum, stygg, lat, mislykket etc., da er du kanskje klar for å lese dette. Hvis du har hatet kroppen din og foraktet at du ikke greier å la være å legge på deg og ropt ut: «hvorfor meg? Hvorfor ikke de andre?» Hvis du drikker mer enn fire dager i uken og synes at det er i overkant, eller «må» trene for å føle deg litt glad eller synes at du opererer med flere versjoner av deg selv, avhengig av hvem du treffer, ja, da er du klar for å lese videre. Hvis du føler at du gir alt, men alltid blir forbigått på jobben og du er dritt lei av å kjempe en kamp for å bli anerkjent, sett, likt og ikke lenger gidder å være «people-pleaser» fordi det gjorde deg ikke lykkelig likevel, faktisk, det ga ikke noe som helst annet enn et stort tomt rom og en veldig sliten kropp, da er du snart så lei at du gjør det eneste som egentlig virker for å få selvrespekt og egenverdi, du overgir deg helt til det som er, og aksepterer at det er blitt sånn, og starter «digging in the dirt for real».

Uroen er ikke til å holde ut, men egentlig er det enkelt, likevel er det vanskelig å gi slipp på historien om hvorfor det ble slik, vi klorer oss fast, misnøyen, mistolkningen, bebreidingen på det ubevisste planet. Vi forteller oss selv at vi kan ikke det som måtte kunnes, for å få det til, vi er ikke karismatiske nok, ikke sosialt flink nok, ikke pen nok, ikke rik nok, vi er mislykkede og vi duger ikke. Hvor tar vi det fra? Hvorfor ble det slik med oss? Vi, oppegående, sterke og flotte mennesker?

Jeg måtte bli kjent med noe ukjent og forstå hva som skjedde. Hun som alltid stiller opp, fest eller arbeid. Kjemperen, hun som aldri gir seg. Klovnen, hun som alltid underholder. Hun som tåler alt. Jeg måtte innrømme at jeg ikke fikk til å sette pris på meg selv, sabotøren. Jeg måtte favne om den lille jenten, som så sårt trengte den voksne kvinnen, og fortelle henne at det er ikke farlig, tomrommet er ikke skummelt, det er bare tomt for egenomsorg, tomt for egentid, tomt for egenoppmerksomhet, tomt for selvkjærlighet og selvrespekt, det var vondt og sant. Jeg har begynt jobben og behovet for å «fylle på» forsvant. The Gap, som de sier på undergrunnen i London, «mind it»! Jeg har fylt det igjen med tilstedeværelse. Et badekarbad. En pause. Satt meg ned, gjort ingenting. Sagt nei, der jeg før sa ja. Egenverdet har fått seg en ny drakt. Når jeg går på fjelltur, heier på knærne mine som gamle Arne Næss gjorde. Han sa: «Heia knær, heia knær», når han gikk langt.

Jeg har skjønt at jeg har strekt meg selv for langt, at jeg har prøvd å bli likt og å passe inn. Jeg har fornektet min egen kraft. Jeg trodde på ordene som hvisket kritisk til meg at «jeg er for mye». Jeg har ikke maktet å skinne fordi mørket var trygt. Jeg har lett etter noe i det ytre, for å fortrenge det som manglet i mitt indre. Jeg har overgjort ting og trøstet meg selv, og blitt stor. Jeg har ikke passet nok på meg selv. Velkjent terreng? Eller er det bare jeg som har det sånn? Jeg har trodd at det jeg holdt på med var så viktig at det overgikk alt. Hvis ikke andre likte musikken min, så var det med meg det var noe galt.

Så ble jeg litt eldre og satte meg ned og så tv. Av alle verstingene, er tv'n best, se på andres elendighet. Jo verre, jo bedre. «Er det mulig?». «For noen idioter». Noen ganger går jeg ut på terrassen og lytter. Fuglene, vinden, regnet, luktene, lydene og tenker at i hvert fall én prosent av verden fremdeles er der den skal være. For oss «people-pleasere», er det nødvendig å finne et rom hvor vi kan glemme oss selv, eller glemme den vi utgir oss for å være. Tv, mat, alkohol, trening, funker. Vi kan gå langt, hvis vi tror at det resulterer i å bli sett og at det gir oss det vi tror vi ønsker oss. Vi lever mange liv på én gang. Martyren. Den reddende engel. Helten. Kjenner du tomrommet som fylles igjen med mat, drikke eller full fart? Blir du utslitt, fortapt, desperat og trengende? Nøden er smart. Fyller på med det som trengs, som gir den korteste lykke.

Vi leter på tv, vi leter på nett, vi leter i skuffer og skap og over alt etter noe som kan lette smerten. Vi sparker og skriker, men det skjer ingenting. Vi vil ha noe som virker og får oss vekk, fra det som er. Nettopp, selve livet! Du har skjønt det, men hva skal du gjøre med det? Spør du meg? Det eneste valget du har er å slappe av i det som skjer. Ikke bebreide deg selv eller andre. Fylle på med egenomsorg. Alle andre valg fører til mer smerte.

Jeg har lett etter at andre skulle se meg, gi meg oppmerksomhet, kjærlighet, bekreftelser og verdi fordi jeg ikke hadde lært å gi meg det selv. Så etter 30 år med opp og ned i vekt, har jeg endelig skjønt at jeg måtte omfavne alt og ikke mislike enkelte deler av meg selv. Nå som suget er mindre, spiser og drikker jeg halvparten av det jeg gjorde. Ikke fordi jeg må la det være, men fordi det svarte dypet som jeg var så redd, er fylt opp med egenverdi. Det hender jeg driter meg ut igjen, da skjønner jeg at skammen og selvbebreideren vil tilbake til det gamle. Rom ble ikke bygget på en dag. Naboen min har sluttet å spørre om hvordan det går med prosjekt «gå ned i vekt», men jeg tillater meg likevel å svare.

Vektnålen har rikket på seg noen kilo, men inni meg har jeg veltet et fjell. Jeg er i ferd med å lande og forvandles sakte tilbake til meg selv.

Betty Stjernen, artist

På forsiden nå