Kronikk onsdag 21. oktober 2015

Når fattigdom møter overflod

Skal vi late som vi ikke ser, eller skal vi våge oss på blikk-kontakt og et smil?

Saken oppdateres.

En sprengkald vinterdag for noen år siden passerte jeg i handlemodus en spinkel unggutt som sto og «spilte» munnspill foran et julepyntet utstillingsvindu. Til tross for kulden ble han værende, mens jeg hastet frem og tilbake, bærende på et stadig stigende antall poser med gaver til allerede varme, velfødde barn. «Gutten», viste det seg da vi kom i prat, var en rumensk ung mor, som prøvde å tjene noen slanter til familien der hjemme. For å gjøre en lang historie kort: Snille, fordomsfrie mennesker på bygda ga henne en sjanse og en jobb. Hun takket for tilliten ved å arbeide mer enn ti ville nordmenn kan klage, og nyter nå stor tillit og respekt hos sine sambygdinger.

Er hun unntaket som bekrefter regelen? Er rumenere som kommer hit, romaer som ikke-romaer, av natur snyltere og småkriminelle? Hører de til det øvre sjiktet i det rumenske samfunnet? Er tigger/gatearbeider-aktiviteten organisert av bakmenn og «traffickers»? Og hvorfor kommer det så mange fra Romania? Landet er et av de fattigste i EU. Arbeidsløsheten er stor, velferdsordninger mangelfulle og styre og stell (inklusive helsetjenester) gjennomsyret av korrupsjon. Infrastrukturen er dårlig utbygget, særlig på landet, og mange lever i falleferdige, trangbodde boliger uten rent drikkevann, bad, toalett, innendørs kjøkken og oppvarming. Goder som er like selvfølgelig for oss som den lufta vi puster inn og det lyset vi ofte lar stå på, når vi gode og mette går og legger oss i en varm seng om kvelden.

Romania kom inn i EU i 2007, en organisasjon som tillater fri flyt av arbeidskraft. Ingen hadde imidlertid tatt høyde for konsekvensene av den frie flyten av fattigdom vi da så den spede begynnelse av. Hvordan skal vi forholde oss til mennesker som sitter i gaten og tigger, sover i parkene og samler flasker lokale festdeltakere ikke gidder å ta med seg hjem? Debatten går høyt, og meningene er sterke. Lovgivning og politikk varierer: Tigging er forbudt i København, men tillatt i Oslo og Stockholm. Soving utendørs er forbudt i den indre del av København og Oslo, men tillatt i Stockholm.

Forskningsinstitusjonen Fafo gjennomførte i 2014 en undersøkelse blant 1269 rumenske gateemigranter i Oslo, Stockholm og København. Undersøkelsen tar livet av seiglivede myter. Den slår fast at vi uten tvil har å gjøre med mennesker fra ekstremt fattige kår. De er ytterst marginaliserte og villige til å avfinne seg med elendige forhold mot sjansen til å tjene penger. Tigging er imidlertid siste utvei, og de fleste gateemigranter hadde foretrukket, og prøver i den grad det er mulig, å tjene penger på annen måte. Da er det som oftest ikke snakk om kriminell aktivitet. Ulovligheter forekommer, men de fleste migrantene er oppgitt over lovbrytere som ødelegger et allerede skjørt tillitsforhold mellom rumenere og skandinaver.

De hjemløse migrantene er på mange måter en sårbar gruppe, utsatt for sjikane og tilfeller av utbytting. Imidlertid fant Fafo, i samsvar med tidligere undersøkelser, ingen indikasjon på at tigging og annet «uformelt arbeid» er kontrollert av såkalte bakmenn. Den eneste form for organisering man kan snakke om er grupper av familier eller venner som kommer sammen.

Dette er mennesker som drar 2000–3000 kilometer i mer eller mindre falleferdige kjøretøyer til et sted hvor de verken kjenner språk eller kulturelle koder. Her trosser de en kald tilværelse med diskriminering, fysisk og psykisk forulempning, uten noe fast sted å bo, lage mat eller oppbevare sine eiendeler. De faller utenfor offentlige velferdsordninger, og bortsett fra frivillige og ideelle organisasjoner som blant annet tilbyr akuttovernatting, er det lite som tar brodden av den forhutlede tilværelsen de møter her. Pengene de skraper sammen brukes i overveiende grad til å dekke basale behov som mat og klær til familien, skolegang, medisinske utgifter, nedbetaling av gjeld og utbedring av kummerlige boforhold.

Fordelen med de eksisterende mytene er at de legitimerer en negativ eller passiv holdning hos oss: Det er ubehagelig for et folkeferd som oppfatter seg som generøse og egalitære å bli konfrontert med en så uttalt armod. Skal vi late som vi ikke ser, eller skal vi våge oss på blikk-kontakt og et smil? Faren ved det siste er vi samtidig ser mennesker med drømmer og behov, men som ikke vant toppgevinst i livets fødselslotteri. Mennesker som uansett vilje til å skape et godt liv for seg og sine, ikke ser hvordan dette skal skje i det landet de (tilfeldigvis) kommer fra.

Den utbredte forestillingen om at de fleste rumenske gateemigranter er ressurssterke, småkriminelle snyltere, lager en komfortabel vegg mellom oss og «dem». En vegg som etter hvert som vi får mer kunnskap og antall fattige emigranter øker, blir til et speil hvor vi altfor tydelig ser oss selv og vår ekstremt privilegerte plass i et skadeskutt Europa.

Vår rumenske venninne var innledning til denne kronikken. Hun kan også være avslutningen, eller fortsettelsen. Hva hun har oppnådd av positive ringvirkninger for samfunnet hun har sitt utspring i, og ikke minst for det samfunnet hun kom til, er mer imponerende enn de mest vellykkede gründer- og innovasjonsprosjekt i vår egen velassorterte verden.

Det er kanskje på tide at vi begynner å se på de underprivilegerte tilreisende som menneskelige ressurser, og ikke bare, som til nå, belastninger på våre følelsesmessige og politiske systemer.

På forsiden nå