Kronikk torsdag 22. oktober 2015

Pakkeforløp gjør psykiatrien bedre

Pakkeforløp ved behandling av psykiatriske pasienter er blitt kritisert, men våre erfaringer i Nord-Trøndelag er at det gjør behandlingen bedre.

Saken oppdateres.

Etter at statsminister Erna Solberg lanserte at «pakkeforløp» nå skulle innføres i psykisk helsevern, har det vært en interessant meningsutveksling i media. Pakkeforløp hevdes å ha «mer å gjøre med Toyota enn med humanistisk psykiatri» (Adressa 12.09.2015), og at dette handler om kostnader og effektivitet og ikke omtanke for psykisk syke. Jeg skal ikke spekulere i Solbergs motiver.

Men jeg stusser over motstanden mot pakkeforløp, og spesielt at det framstilles nærmest inhumant. For ennå er det dessverre slik at hjelpen for psykiske lidelser er for lite tilgjengelig for mange. Og den hjelpen man får kan det også stilles spørsmålstegn ved – i hvert fall ser man at det er store forskjeller i den hjelpen som ytes. Både i ventetid, antall konsultasjoner den enkelte får, hvilke diagnoser man får, hvor lenge man får behandling, hvilken type behandling man får, hvilken kompetanse de som behandler en har – og ikke uventet, hvilken effekt behandlingen har. Det må være skremmende for dem som trenger tjenestene våre å vite at det er slik – og som leder av en stor psykiatrisk klinikk synes jeg det er pinlig. Å få et svar på hva som feiler en, hva en kan forvente av behandling, hvor lenge behandlingen vil vare og hvilken sjanse det er for å bli frisk bør også mennesker med psykisk lidelse kunne forvente. Uten å ha svar på slike spørsmål, selv om svaret noen ganger kan være at man ikke vet, vil det være svært vanskelig å få til reell brukermedvirkning. Skal en behandler kunne svare på slike spørsmål, må vedkommende ha et minimumsnivå av kunnskap. Det er imidlertid ikke nok, det må følges opp at behandleren bruker kunnskapen sin på rett måte. Standardisering og pakkeforløp er virkemidler for å sjekke at kunnskapen er på plass og brukes rett.

I Helse Nord-Trøndelag har Psykiatrisk Klinikk vært ISO-sertifisert siden 2005, noe som innebærer standardisering av store deler av arbeidet vårt. For eksempel når en pasient henvises, skal det avklares diagnose og problemstilling innen en gitt tid, det skal brukes spesifikke verktøy for å finne diagnosen, og diagnosen skal drøftes i tverrfaglig team. Dette er elementer som også er sentrale i et pakkeforløp.

Også hos oss var det mye motstand mot å innføre slike systemer. Argumentene var de samme som en nå hører mot pakkeforløp. Det ble hevdet at skjemaene og «toppstyringen» kom til å ødelegge for relasjonen til pasienten, ikke ville gi rom for individuelle tilpasninger, og at den enkelte behandler mistet sin frihet til å utøve faget på best mulig måte. Ja, det er sjelden helt god flyt i en samtale de første gangene en behandler skal lære seg et nytt diagnostisk intervju eller et skåringsskjema for grad av sykdom. Og ja, det å få sitt kliniske arbeid kontrollert i etterkant kan føles beklemmende. Men man lærer, og når malen etter hvert sitter godt, blir den et springbrett for å utøve den kliniske friheten. Uten at man glipper på sentrale spørsmål som er viktige for pasienten og pårørende, som om pasienten har vært utsatt for traumatiske opplevelser, eller om pasienten har barn som er påvirket av mors/fars sykdom.

Dette er eksempler på unnlatelsessynder vi innen psykisk helsevern har vært for dårlige til å spørre om. Det er ikke sikkert pasienten er klar for å fortelle akkurat da, men vedkommende har i hvert fall fått muligheten – og behandleren har fått øve på å bli vant med å stille slike spørsmål. Tryggheten det gir at man har fått med de mest sentrale spørsmål i samtalen med pasienten, og at flere hjelper til med vurderingen, gjør det enklere å gi et behandlingsopplegg som faktisk er individuelt tilpasset pasienten. Alternativet har i for stor grad vært behandling tilpasset den enkelte behandlers spesialinteresse.

Selv om vi har mye systematikk på plass, og den oppleves som en støtte for behandlerne, vil innføring av pakkeforløp utfordre oss. Vi vet at vi må bli bedre på å lage gode behandlingsplaner sammen med pasienten, og til å evaluere underveis. Det har vært vanskelig å systematisk stille spørsmålet – hvorfor er ikke pasienten blitt bra etter x timer? Grunnen er nok først og fremst at for en behandler kan svaret være at en har oversett noe, eller at en ikke behersker behandlingsmetoden – altså at en ikke har vært flink nok. Det krever både godt arbeidsmiljø og personlig mot å legge fram den usikkerheten for sine kolleger. Igjen vil standardisering; «dette skal gjøres alltid og for alle», bidra til å få disse sakene opp i lyset. Da får pasienten et justert behandlingsopplegg og behandleren får hjelp til å bli bedre. Dette har vi stor tro på gir mer brukermakt, samtidig som vi får tryggere og bedre behandlere.

Standardisering og pakkeforløp er virkemidler. Som alle effektive virkemidler har de bivirkninger. De kan misbrukes, og de passer ikke alltid for alle. Med det har også bivirkninger at en behandler har frihet til å gjøre akkurat hva vedkommende vil, og endatil ikke bli ettersett i arbeidet sitt. Det er ikke en humanistisk psykiatri vi ser når forskjellene i tilgjengelighet, tilbud og kvalitet på behandling er så store som i dag. Pakkeforløp har gjort at kreftsyke får mer effektiv hjelp. Jeg er glad vi får sjansen til å prøve det ut også for pasienter med psykiske plager.

På forsiden nå