Kronikk fredag 6. november

Best uten ego!

Det er bare Buddha, Jesus, Einstein og et par andre som har greid å være fri sitt eget ego.

Saken oppdateres.

Ambisjoner er ensbetydende med at man vil noe, og er dermed knyttet opp mot egoet. Å være kreativ er en annen tilstand, som kan være egoløst, hvis det handler om å skape ut ifra egen væren-tilstand, uten agenda, uten ønske om å bli sett eller likt, premiert eller ønsket, bare for å lære mer, en begeistring fra et indre sted, som bidrar til å øke bevisstheten. Lære noe nytt. Være engasjert i noe større enn selvet. Det er med engang egoet blander seg inn, det kan by på utfordringer. Ambisjoner kan være en fallgruve, en luremus, et ønske om å oppnå utmerkelse, makt, ære, rikdom, berømmelse og karriere. Ambisjon kommer fra latinsk ambire som betyr: «gå omkring for å verve stemmer, å søke embete». Ambisjoner er ifølge meg, noe du må ha, hvis du virkelig har noe på hjertet som du mener kan gjøre verden til et bedre sted. Ambisjoner uten ego er en umulighet, likevel blir det best uten egoet.

Det er ikke noe galt i å ville tjene penger på det man liker å holde på med, men man skal være klar over når det er egoet som har styringen og når det du gjør er ut ifra en væren. Egoet elsker å sole seg i glansen, enten det er seier eller fiasko, det tåler det meste av rampelyset, så lenge det slipper å være i øyeblikket. Egoet overlever ikke i nuet.

Einstein utviklet relativitetsteorien, som er det teoretiske grunnlaget for at atomkraftverk var mulig, og når denne teorien kom i det kollektive egoets klør, ble det feil brukt. Uavhengig av dette, poenget mitt er at Einstein var en egoløs fyr som ikke identifiserte seg meg berømmelsen. Han sa selv noe sånt som: «Hvis jeg hadde vært halvparten så smart som de sier at jeg er ...» og på spørsmålet om hvordan det var å være verdens mest intelligente person svarte han: «Det må dere spørre Nikolai Tesla om». Han hadde som ambisjon å utvikle det han brente for. Det er bare Buddha, Jesus, Einstein og et par andre som har greid å være fri sitt eget ego. De som lever egoløse i dag, blir ikke anerkjent før de er døde, fordi vi frykter at de har rett, for så å stå egoløse tilbake selv, i tomrommet, i ingenmannsland og være nobody.

Altså, greia er at faget, det du liker å holde på med, når det har sitt utspring fra væren så har det en ekstra autentisk dimensjon over seg. Det varer lengre, det speiler andres bevissthet, noe egoet ikke kan styre. Når det man er engasjert i, får leve det livet som det skal og ikke blir presset inn i tidsfrister og økonomiske forventninger, har det mye større sjanse for å utvikle seg til noe, fordi det ikke har egoets forventninger over seg. Igjen, det er ikke noe galt med ego. Vi må alle ha det til vi dør, men vi skal vokte oss vel for dets behov for mer. Egoet blir aldri fornøyd. Egoet har sine egne ambisjoner og dette har gjort mange mennesker veldig ulykkelige. Se på artister som har identifisert seg med applausen. De blir ensomme, fordrukne og veldig «vittige», og forferdelig mange tar livet av seg selv. Å definere seg selv ved hjelp av antall «likes» eller antall fans er veldig begrensende og lite utviklende. Identifiseringen er ulykken: «Bare jeg kommer dit, da......da skal det skje».

Personlig har jeg kjent at musikken har vært helbredende. Musikken har vært der alltid, med sine vibrasjoner og skapt stemninger og samsvart med egne følelser. Gitt meg fred, aksept og trøst når jeg har trengt hjelp til å hanskes med tanker. Jeg hadde en dyp indre tro på at dette måtte også virke for andre og var verd å formidle. Altså en ambisjon og det tok ikke lang tid før egoet skapte mange forventninger. Håpet om å få dekket utgiftene til produksjon av platene, håpet på berømmelse så jeg kunne livnære familien av det. Den begredelige historien min, media elsket det og egoet heiet det fram. Smerten ble til en offentlig lidelse, jeg solgte det ytre og mistet det indre. Egoet strammet det til, og etter hvert som egoet så at dette ikke var en suksess, så gikk det fra å si: «Betty, you got it» til: «you lost it». Egoet elsket også det. Jeg var oppspist av tanker om at dette måtte gå, jeg måtte bevise noe for noen, eller egoet trengte overlevelse. Det kreative forsvant.

Det er ikke galt å ønske seg berømmelse, kjæreste, penger etc., men det er feil når drivkraften kommer fra egoet. Da blir det mye skuffelse, for egoet er garantert aldri fornøyd med det du greier. Egoet skaper lidelse. Når fremgang er styrt av den indre kraften forandrer verden seg. Når man aksepterer ting som de er, fri fra ambisjonene, vender man sakte hjem til seg selv, der alt kommer fra. Ting er som de er og aksepten av det er nok det aller beste. For når ting får være som de er, kommer pusten, det kreative, gleden, leiken, kraften og egenverdien. Da er det spennende.

Synes jeg hører dem si: «Det sier hun bare fordi det ikke ble noe på henne». Men fremdeles foregår det jeg skrev for ti ord siden som en tanke i mitt hode, og om det skulle være rett, for egoet er intelligent nok det, så la dem bare prate, det er likevel best uten egoet! Catch 22 er en bok skrevet av Joseph Heller om krigen, der en pilot ber om å bli erklært gal nok til å ikke måtte fly farlige oppdrag. Men siden han ba om det, var han ikke gal. Så ergo i logisk tenkning, så ber piloten, ut ifra sitt redde ego, om å slippe det kollektive egoets behov for ham i krig. En Catch 22 i dag er et paradoks på hvorvidt et individ kan komme unna på grunn av motstridende regler. Det vil si at har du noe du brenner for og har ambisjoner om at andre skal ha nytte av det, så trenger du egoet.

Likevel blir produktet best uten.

betty.stjernen@gmail.com

På forsiden nå