Kronikk lørdag 21. november

Den nye verdensfølelsen

Vil Hollandes og Putins hevntørst føre til at en ny terrorgruppering stiger fram?

Saken oppdateres.

Så ble jeg liggende og vri meg i senga. Lyden av byen hadde fått en annen klang. En lang dronete lyd langt der ute, som en blanding av gresshoppesvermer og brølene fra et gryende uvær. Og var det geværskudd jeg hørte? Det var slett ikke utenkelig. Jeg visste at det fantes mye hat der ute i Beiruts gater.

Noen dager tidligere hadde dette hatet manifestert seg på den mest grusomme måten: Tre Sunnimuslimske terrorister hadde gått inn i bydelen Burj al-Barajneh med en plan om å bombe sykehuset, der Hizbollahsoldater som hadde blitt skadd i Syria-krigen fikk behandling. Men da terroristene oppdaget hvor sterk bevoktningen rundt bygningen var, snudde de om og bestemte seg for å gå til et marked noen gater nedenfor. Gjennomføringen av aksjonen var så ondsinnet kalkulert at man gyser: Først sprengte den første selvmordsbomberen seg. I kaoset som oppsto etterpå, da folk kom løpende til for å hjelpe de skadde og bære de døde vekk, sprengte den andre selvmordsbomberen seg. Han tok samtidig med seg den tredje terroristen. Rundt dem lå over førti døde mennesker, samt mange hundre skadde og lemlestede kropper. Man kan på alle mange måter si at aksjonen var vellykket.

Gruppen jeg reiste med til Beirut merket ingenting av det som hadde skjedd før en i følget tilfeldigvis trykket innom Dagbladet der angrepet ble omtalt. Vi hadde ikke merket noe på mannen i gata. Gatelivet pågikk som vanlig. På karaokebaren sjekket man lydanlegget. Barbereren tok seg en røyk i påvente av neste kunde. Slik reagerer altså et samfunn som er syltet ned i krig og konflikt, tenkte jeg. Det var som om byen ikke leet på et øyenbryn. Hadde noe tilsvarende skjedd i Norge ville folk ha strømmet ut i gatene, fordømmelsen fra alle verdens ledere ville raskt nådd fram. En libanesisk student omtalte denne følelsen som en nummenhet. Og det er virkelig en forskjell å hver dag være omgitt av soldater med maskingeværer over skuldrene, når man kommer fra Norge der man diskuterer om politiet i det hele skal bære bevæpnet. Vi meldte hjem til Norge at vi var uskadde, måtte vi innrømme, faktisk hadde det bra. Vi forklarte også at det fantes bydeler i Beirut som var mer politiserte enn andre, at vi bodde i en fredelig del, selv om vi, når sant skal være sagt, ikke bodde mer enn om lag fem kilometer fra bombestedet. Dessuten var det et klart mål med aksjonen, skrev vi hjemover, og det var å ramme shia-muslimer. Ikke sånne som oss.

Men så kom Paris. Og denne gangen var det nettopp folk som oss som ble drept; tilfeldige mennesker som hadde satt seg ned for å spise middag, som hadde gått ut for å høre favorittbandet sitt spille. Terrorhandlingen i Beirut forsvant i medienes søkelys, til tross for noen tapre forsøk på å poste bilder av det libanesiske flagget, for på denne måten å ivareta en slags samvittighetsbalanse. Jeg fikk med meg Paris-terroren ved å sjekke NRK om kvelden. På det tidspunktet pågikk aksjonen for fullt i den franske hovedstaden. Selv om angrepet i Beirut fremdeles var et åpent sår og åstedet knapt var ryddet, så handlet plutselig alt om Paris. Med Paris-aksjonen bare forsterket denne følelsen jeg hadde følt etter Beirut-bomben, av at terroren hadde kommet nærmere. Plutselig hørte jeg skudd, plutselig så jeg potensielle selvmordsbombere over alt. Jeg tenkte dette var en ny verdensfølelse. Følelsene resonnerer i noe vi husker fra 9/11, da alle tenkte at det ikke var point of return. Det merkelige er derimot at 9/11 og konsekvensene det fikk, også på snodig vis er viklet inn i det vi opplever nå. Ville IS kommet til makten om Bush ikke hadde svart på terrorhandlingen ved å invadere Irak?

Jeg registrerte neste morgen at denne nye verdensfølelsen allerede har ført til at Facebook har opprettet en tilleggsfunksjon der mennesker som havner i nærvær av en terrorhandling, kan melde fra at de er uskadd. På nynorsk omtales det som Facebooks tryggleikssjekk. Facebook må regnes som en varmesensorisk manet innstilt på å registrere selv de minste skiftninger i tiden; bare ved å ha et hypersensitivt øre for hva man trenger kan man friste forbrukeren til å bruke penger. Vil man i framtiden oftere måtte melde seg «uskadd»? Står vi på trappene til terrorens tidsalder? Vil Hollandes og Putins hevntørst føre til at en ny terrorgruppering stiger fram om, la oss si, tjue år?

Slik ble jeg liggende søvnløs i Beirut og lytte til byen utenfor der jeg visste at det fantes mennesker som sørget. Samtidig visste jeg at det samtidig utspant seg forferdelige scener i Paris, og begge disse grusomhetene, midt mellom søvn og våkenhetens forvirring, smeltet sammen og ble til en og samme katastrofe. Men selv om jeg geografisk var nærmere episenteret i Beirut, og egentlig ikke altfor langt fra Paris–Libanon er en gammel fransk koloni–så var jeg jo først og fremst trygg. Jeg var med andre ord like trygg som Arne i Hønefoss og Britt Anne i Levanger, men det nye var følelsen av å ikke være det.

Terror er først og fremst et aksjonsform som skal okkupere følelsenes territorium. Det er en frykt vi må lære å leve med. Men denne frykten kan også ha en annen funksjon; det er den vi trenger når vi skal forsøke å leve oss inn i lidelsene som flyktningene som søker seg til våre grenser, har gjennomlevd. Det er denne frykten vi trenger når vi skal gå ut og forsøke å forstå vår egen tid.

§
Vis debatt
comments powered by Disqus
Gikk du glipp av disse?
 
 
 
 
 
 
På forsiden nå