Kronikk onsdag 2. desember

Hvor mye tåler havet?

Når vi ser alle millioner av utslippskilder fra ulike deler av verden, så er det grunn til bekymring.

Saken oppdateres.

Utslipp til havet skaper et enormt miljømessig problem som de færreste av oss tenker på i det daglige. Vi snakker om miljøkostnader som følge av dagens aktiviteter som det kan ta generasjoner å reparere. I gamle dager, den gang byene var små og produksjonen stort sett ble basert på naturlige innsatsmidler, ble fortynning ansett for å være en god løsning for å bli kvitt avfall. Mye av avfallet gikk i avløpet eller rett ut i sjøen og ble sett på som nyttig tilførsel til økosystemet. Etter som tettstedene vokste til byer og småbyene til storbyer, ble vassdrag og fjorder overbelastet med organisk materiale, noe som medførte algeoppblomstring, fiskedød, dårlig vannkvalitet og økende bevissthet om at dette måtte man løse. Det ble iverksatt tiltak og reguleringer for å hindre videre utslipp. Vi fikk blant annet EUs vanndirektiv som innebærer at alle vannforekomster (ferskvann og kystvann) skal ha god kjemisk og økologisk tilstand innen utgangen av 2015.

Fjordene, kystområdene og havet er viktige kilder til mat. Beregninger viser at det produseres cirka 130 milliarder tonn organisk stoff per år på landjorden og cirka 90 milliarder tonn i havet. Det er imidlertid bare to prosent av produksjonen av menneskemat som stammer fra havet. Vi kan øke eksportverdien av sjømat betydelig fra dagens 54 milliarder tonn med riktig forvaltning og bærekraftig bruk av havområdene.

Helt siden den industrielle revolusjon har vi utviklet kjemikalier som hjelper oss til økt levestandard, til å produsere ting som vi har nytte av i vår hverdag og til å sikre at matproduksjonen holder tritt med behovet for mat. Vi snakker om produksjonskjemikalier i oljeindustrien, om tilsetningsstoffer i kosmetikk, om medisiner og andre midler som brukes i matproduksjonen om plast- og nano-partikler som får stadig økende anvendelse og om en rekke andre stoffer som produseres i stor og liten skala. En utfordring er at vi ikke kjenner effekten av mange av disse stoffene i miljøet. Her er noen eksempler:

Produsert vann er det vannet som produseres sammen med olje som pumpes opp fra reservoarer langt under havbunnen. Produsert vann kan inneholde olje og blir derfor renset i henhold til gitte krav før det slippes ut i havet. I tillegg til olje kommer en rekke andre stoffer fra reservoaret så vel som tilsetningsstoffer som brukes under oljeproduksjonen. I 2013 ble det sluppet ut 128 millioner kubikkmeter produsert vann på norsk sokkel. Samlet utslipp av olje til sjø fra produsert vann og lignende kilder utgjorde 1650 tonn, mens utslippet av tilsatte kjemikalier var på totalt 167000 tonn. Det er gjennomført mange studier av effekten av disse utslippene, og Norges forskningsråd konkluderer med at vi fortsatt vet for lite.

I oppdrettsnæringen brukes det diflu- og teflubenzuroner (flubenzuroner) for å fjerne lakselus fra oppdrettslaksen. I 2009 ble det brukt til sammen 3400 kilo flubenzuroner. I 2014 økte bruken av diflubenzuroner til 5000 kilo mens bruken av teflubenzuroner økte til 2600 kilo. I 1999 gjorde Klima- og forurensningsdirektoratet en miljøvurdering av de to lusemidlene og anbefalte at de bare skulle brukes unntaksvis. Resultater fra undersøkelser som Havforskningsinstituttet har gjort den seneste tiden tyder på at andre krepsdyr som krabber, hummer og reker skades av lusemidlene.

Solkrem inneholder oxybenzon, som fungerer som et UV-filter. Ifølge en nylig publisert forskningsrapport endrer oxybenzon korallenes DNA, fører til at korallene blir mer følsomme for bleking og skaper hormonforstyrrelser. Dette får unge koraller til å lukke seg og dø. Mellom 6000 og 14000 tonn solkrem ender i korallrev hvert år.

Mikroplast. Flasker, poser og matemballasje – mye av det du bruker til daglig, er laget av plast. Det produseres rundt 275 millioner tonn plast i året og mellom 4,8 og 12,7 millioner tonn plast havnet i havet i 2010. Mikroskopiske biter av plast tas opp av plankton og andre arter lavt i næringskjeden og utgjør en stor trussel mot livet i havet.

Vi må rydde opp. Spørsmålet er om vi gjør nok for å sikre og ta vare på havets ressurser? Hvor mye tåler egentlig havet av avfall og forurensning? Er fortynning fortsatt en god løsning på forurensning i havet? Eksemplene fra olje og gass og havbruk gjelder den delen av vår nasjonale virksomhet som regelmessig settes under lupen. I disse bransjene jobbes det systematisk med forbedringer. Eksemplene fra kosmetikkindustrien og mikroplast gjelder noen av de mange små kildene som i sum skaper et enormt miljømessig problem som de færreste av oss tenker på i det daglige. Vi snakker om miljøkostnader som følge av dagens aktiviteter som det kan ta generasjoner å reparere. Når vi ser for oss alle millioner av utslippskilder fra andre deler av verden så er det grunn til bekymring.

Dette må vi løse i fellesskap dersom vi fortsatt skal kunne opprettholde en bærekraftig høsting av havets matressurser. Innsatsen innen forskning og utvikling må økes, myndighetene må jobbe enda hardere for å etablere regelverk og kontrollmekanismer og næringslivet må se sitt snitt til å fremskaffe nye løsninger. Tiltak mot forurensning av våre havområder bør få høyeste prioritet!

På forsiden nå