Kronikk mandag 7. desember

Myter om klimaløsninger

Stadig hører vi om tiltak og teknologier som kan motvirke klimaproblemet, men vi må også se på effekten av løsningene. Her er noen myter det er grunn til å stille spørsmål ved.

Saken oppdateres.

Elektriske biler forurenser ikke. I Norge tar vi det for gitt at elektrisk energi er det samme som vannkraft. Da er det heller ikke noen utslipp fra elektriske biler. Men i storparten av verden er det fossil eller kjernefysisk energi som er opphavet til elektrisk kraft. Da er vi tilbake til problemene, enten det handler om klimagasser eller risikoforhold. I beste fall fjerner vi utslippene fra gata, og forskyver dem til et annet sted.

Hydrogensamfunnet er løsningen. Når vi brenner hydrogen, får vi vann som utslipp. Brenselsceller er tingen, og hydrogen har vi nok av. Men det er ikke bare å knipse i fingrene. Hvis en vil produsere hydrogen gjennom elektrolyse, trengs det store mengder energi. Hvis vi vil ta hydrogen fra gass, sitter vi igjen med et karbonproblem. Hydrogen er ikke gratis, og den er ikke mer miljøvennlig enn primærkilden energien kommer fra. I seg selv er hydrogen bare en energibærer.

All fornybar energi er bra. Enhver energiutvinning har konsekvenser for miljøet. Vi har sett inngrepene knyttet til vannkraftutbygging, nå har vi fått debatten om vindmøllene, og hvis store arealer blir tatt i bruk til utvinning av bioenergi, kan vi få se dramatiske endringer i natur- og kulturlandskap. Noe som er fullstendig oversett, er at all utvinning av energi også krever en energiinnsats som samtidig skaper forurensning. Dessuten kommer den nye energien på toppen av markedet, mer enn den erstatter miljøskadelig energi.

Ingen klimagasser fra bioenergi. Biomasse som allerede er tatt ut av fotosyntesen (organisk avfall) og som likevel blir utsatt for nedbryting (med CO2-utslipp), kan vi like godt brenne og dermed utnytte energien – med unntak av materialer som bør gå til materialgjenvinning eller kompostering. Annerledes stiller det seg med biomasse som vi tar ut av kretsløpet bare i den hensikt å produsere energi, for eksempel skog. Binding av CO2 går over til utslipp av CO2; fortegnet skifter. Det tar lang tid før nye trær binder like mye CO2 som de gamle, og det er nettopp i denne perioden vi må forhindre utslipp hvis vi skal berge klimaet. Men også her handler det om noe mer enn klima. Ikke bare får vi en konkurranse om arealene, ettersom åkerland brukt til produksjon av drivstoff for biler også kan brukes til å dyrke mat. I tillegg handler det om energieffektivitet. Skal den biologiske produksjonen opprettholdes, trengs det gjødsling. Å produsere kunstgjødsel krever energi; dermed kommer en i samme situasjon som jordbruket, der energiinnsatsen langt overstiger energiproduksjonen.

Uten CO₂-utslipp er gasskraft bra. Når vi brenner gass for å produsere elektrisk kraft, blir halvparten av energien omdannet til varme. Det er prisen å betale for foredling av energikvalitet – og dermed øke bruksverdien. Hvis spillvarmen skal utnyttes til fjernvarme, forutsetter det en høy befolkningskonsentrasjon. Hvis den heller ikke brukes til andre formål, går den tapt. Gasskraft erstatter heller ikke mer forurensende energiformer; den kommer på toppen av energimarkedet. Dermed vil totalforbruket øke. Og til slutt: Gass er en lagerressurs, som fortjener en bedre skjebne enn å bli brukt til fyring for kråka. At mye av energien går tapt ved foredling av plantebasert energi, er et problem som både rammer bioenergien og forbrenningsmotoren.

Det fins miljøvennlig forbruk. Vi hører stadig om grønt forbruk og om miljøvennlige produkter. Tatt i betraktning at all vareproduksjon og transport innebærer forbruk av energi og en risiko for forurensning, er det heller snakk om produksjon og forbruk som gir større eller mindre belastning på miljøet. Miljøvennlige biler fins ikke. Vi trenger produktene i større og mindre grad, men ingen produksjon er skyldfri. Heller ikke produksjonen vi lener oss til i andre land – som vi deretter kjøper utslippskvoter fra.

Tjenester er bedre enn industri. Har vi ikke kvittet oss med energikrevende og forurensende industri? Er det ikke bedre med utdanning og kultur, helse- og sosialarbeid, informasjons- og medievirksomhet, for ikke å snakke om direkte miljørelaterte tjenester? Sannheten er denne: Det blir overført en masse arbeidskraft fra vareproduserende industri til tjenesteytende sektor, men industrien produserer varer som aldri før – i takt med våre stigende behov – og gjennomstrømningen av energi og materialer er større enn noen gang. Bedre blir det ikke av at tjenestesektoren i seg selv er energikrevende og forurensende – gjennom underliggende produksjon, varekonsum, transport og teknologibruk.

Tenk på gevinstene! Det er bare det at vi ikke henter dem ut. Industrien bruker mindre og mindre energi per vareenhet, men forbruket av de samme varene øker. Nye biler bruker mindre energi og forurenser mindre enn de gamle, men trafikkveksten oppveier gevinsten; det samme gjelder fordelene ved bensingjerrige biler. Vaskemaskinene bruker mindre strøm enn før, men vi har mer klær og vasker dem oftere. Sparedusjen er super, men vi dusjer oftere og lenger. Vi superisolerer vegger og hus, og vi har solceller på taket, men arealene øker, og inneklimaet er subtropisk.

”There is no such thing as a free lunch” heter det. Det er selve energiforbruket – og dermed hele vår livsstil – som er problemet; det norsk klimadebatt er opptatt av, er smertestillende behandling.

per.bjorn.foros@gmail.com

På forsiden nå