NTNU på startstreken

Nå begynner arbeidet med å ta ut potensialet og gi fire læresteder én identitet. Da jeg var barn, pleide jeg å få «Hvem, hva, hvor» til jul, den lille boken med en faktakavalkade over året som var gått. Det slo meg nylig at «Hvem, hva, hvor» kunne vært navnet på regjeringens politikk innen forskning og høyere utdanning – riktignok med en liten modifikasjon: Hva, hvem, hvordan.

Hva – det er langtidsplanen for forskning og høyere utdanning, som vi la frem for et drøyt år siden. Der trakk vi opp de langsiktige prioriteringene og pekte ut noen spesielle satsingsområder der det skal forskes mer, blant annet teknologi, hav og klima, miljø og miljøvennlig energi. Vi lanserte opptrappingsplaner for hvordan vi skal investere mer i stipendiater, i utstyr og i stimuleringsmidler for å hente flere ressurser hjem fra det europeiske forskningssamarbeidet.

Hvem – det er strukturreformen i universitets- og høyskolesektoren, som virkelig tar form nå fra nyttår: En rekke universiteter og høyskoler slår seg sammen. Ved å samle fagmiljøer og bruke ressursene på en mer målrettet måte, er målet å ta ut flere faglige gevinster og realisere mulighetene som ligger i større og mer kompetente institusjoner – for forskning, for utdanning og for samfunnet. Fra 1. januar er NTNU Norges største universitet. NTNU får en naturvitenskapelig hovedprofil og en stor faglig bredde som inkluderer humaniora, samfunnsvitenskap, medisin, helsevitenskap, utdanningsvitenskap, arkitektur og kunstnerisk virksomhet. NTNU har mål om å være et nasjonalt tyngdepunkt innen profesjonsutdanning. Dette viser at NTNU er viktig for mange, og at universitetet har kledelig høye ambisjoner. Det er en imponerende innsats og høye ambisjoner som ligger bak det at fire institusjoner nå er kommet sammen under navnet NTNU.

Universitetet, studentene og de ansatte står nå på en ny startstrek. På NTNU må de jobbe videre med å gjennomgå studieprogrammene, finne mulighetene for faglige synergier og etablere nye fagtilbud som både vil møte fremtidens etterspørsel og bidra til å skape fremtidens arbeidsplasser. Og ikke minst må man finne én felles identitet. Enhver student vet at et vitnemål fra NTNU er et kvalitetsstempel, og jeg har tro på at morgendagens NTNU-studenter om mulig vil være enda stoltere av å ha gått på NTNU enn dagens. I bunn og grunn handler strukturreformen om å tilrettelegge for kvalitet. Det er kun med solide universiteter og høyskoler, de riktige hvem, vi kan ha mulighet til å realisere hva – målene som er nedfelt i langtidsplanen. Det er kun med sterkere institusjoner og større fagmiljøer vi kan håpe å tilby studentene våre den forskningsnære undervisningen de trenger, dersom Norge skal fortsette å være konkurransedyktig i en tid der vi står overfor store omstillingsbehov.

Hva og hvem er viktig. Vel så viktig er hvordan vi skal gjøre det. Det skal vi gå nærmere inn på i en egen stortingsmelding om kvalitet i høyere utdanning. Det blir i kvalitetsmeldingen vi skal komme med virkemidlene og incentivene for å mobilisere fagmiljøene og heve statusen til undervisningen. Det er ingen grunn til at en professor skal synes det er mer gjevt å forske enn å undervise. Jeg er blitt fortalt at det på BI er status å undervise og kamp om å få holde kursene. Hvorfor kan det ikke være sånn overalt? Vi må sette studentenes læring tydeligere i sentrum. Vi må ha helhet og sammenheng i studieprogrammene. Og vi trenger å legge om til mer aktive læringsformer og undervisning som ligger tett på forskningen, også på bachelornivå.

Norge står midt oppe i en stor omstilling. Det at Statoil har tilbudt samtlige ansatte sluttpakke, er et godt bilde på at vi ikke kan regne med at oljenæringen kan være motoren i norsk økonomi lenger. I Paris har verdens ledere vedtatt en ambisiøs klimaavtale som fordrer at vi får ned utslippene og gjennomfører det grønne skiftet. Og uroen i verden har gjort at det er kommet svært mange asylsøkere til Norge. Selv om politikken er strammet inn, er det åpenbart at svært mange mennesker må integreres i det norske samfunnet i årene som kommer.

Fellesnevneren for alle disse utfordringene, er at kunnskap og utdanning er nøkkelen til å løse dem. Universitetene og høyskolene må spille en nøkkelrolle i å frembringe kunnskapen, kompetansen og kandidatene som er nødvendig for fremtidens verdiskapning. Med strukturreformen har vi tatt et viktig skritt. Nå begynner neste etappe. NTNU har kommet riktig ut av startblokken.