En av de viktige avgjørelsene vi står overfor i 2016 er om trøndelagsfylkene skal slå seg sammen.

Kritisk: - Man trenger ikke være spåmann for å ane at denne modellen varer pliktløpet ut, det vil si tre år, før alt samles på ett sted – i Trondheim, skriver Marit Arnstad. Fylkesrådsleder i Nord-Trøndelag, Anne Marit Mevassvik og fylkesordfører i Sør-Trøndelag Tore O. Sandvik, begge Ap, leder arbeidet med å slå sammen de to fylkene. Foto: jens petter søraa

-En enkel avgjørelse sier noen, det er jo bare en strek på kartet. -En vanskelig avgjørelse sier andre, det dreier seg om arbeidsplasser og ressurser. Det vanskeligste med avgjørelsen er kanskje hvem som skal ta den. To fylkesting alene, etter en innbyggerundersøkelse, en rådgivende folkeavstemning, eller kanskje begge deler?

En uforholdsmessig stor andel av samfunnets ressurser investeres i Oslo. Et sammenslått Trøndelag vil ikke rokke ved det. Om vi er ett eller to fylker betyr ingenting ting for om Ap, Høyre og Frp sine politikere får gjennomslag for store investeringer i Oslo-området. Mange arbeidsplasser glir sørover, det er et resultat av politiske beslutninger. For nordtrøndere som er opptatt av kunnskapsbaserte arbeidsplasser er det heller ikke trivelig å se at det samme gjelder når ett sammenslått politidistrikt uten videre legges til Trondheim.

I Trøndelagsutredningen forskutterer man en omfattende regionreform som ingen ennå har sett noe til. Den modellen Trøndelagsutredningen har valgt med politisk ledelse og administrativ ledelse delt i to byer, er uprøvd og uvanlig. Man trenger ikke være spåmann for å ane at denne modellen varer pliktløpet ut, det vil si tre år, før alt samles på ett sted – i Trondheim. Uansett om man er for eller imot sammenslåing av fylkene, gjenstår spørsmålet om hvordan en slik beslutning får best legitimitet. Sammenslåing er et stort spørsmål, det får langsiktige konsekvenser og det berører mange. Hvorfor opplever man da denne intense motstanden mot å la folk få være med å stemme over spørsmålet?

Lokale folkeavstemninger har lang tradisjon i Norge. Det siste hundreåret er det antagelig gjennomført noen tusen folkeavstemninger. Bare sist høst ble det gjennomført 14 folkeavstemninger om kommunesammenslåing. Ikke noen annen metode for å innhente folks meninger gir en så sterk forankring av en avgjørelse som folkeavstemning. Demokratisk sett er det det virkemidlet vi har som ligger nærmest et reelt folkestyre. På den andre siden er det utvilsomt riktig at en innbyggerundersøkelse gir rom for flere nyanser enn en folkeavstemning. Slik sett utfyller innbyggerundersøkelse og folkeavstemning hverandre. Derfor burde det også være fullt mulig å gjennomføre begge deler for å få et best mulig beslutningsgrunnlag i spørsmålet om sammenslåing av fylkene.

Mange peker på det representative demokratiet og at velgerne kunne si sitt under valgkampen i fjor høst. Dersom saken hadde vært et tema under valgkampen så ville det ha vært et godt argument. Men det var den ikke! I september var det ikke lagt opp til en prosess der velgerne kunne ta et informert valg om dette. Det forelå ingen utredning i god tid før valget. Det var ikke laget noe informasjonsmateriell. De andre partiene vek hele tiden unna spørsmålet. Alle forsøk fra Sp på å reise denne debatten ble avfeid med at man måtte vente på utredningen og at de andre partier skulle ta stilling når denne lå på bordet.

«Sp har brukt mye energi på å fortelle folk at vi har bestemt oss for å slå sammen fylkene. Noe som er direkte feil», sa fylkesrådsleder Anne Marit Mevassvik (Ap) til Namdalsavisa 8. august. Tre uker senere sa hun til Trønder-Avisa; «Så vet jeg om et parti som tydelig har flagget at de har bestemt seg og ikke engang er interessert i å få kunnskapen fra utredningsarbeidet» Adressen til Sp er tydelig, men like tydelig er det at hun sier ifra om at hun og Ap ikke har bestemt seg. Interessant nok er det de politikerne som skulle vente på utredningen og derfor ikke ville tone flagg i valgkampen, som nå sier at folk flest hadde et godt nok grunnlag i valgkampen til å ta et valg før partiene hadde bestemt seg og før utredningen var ferdig.

Skal en sammenslåing av Trøndelagsfylkene fungere, krever beslutningen legitimitet og prosessen krever raushet og respekt. Ingen av delene har så langt vært framtredende fra dem som sterkest tar til orde for sammenslåing. I stedet virker motstanderne av folkeavstemning redd for utfallet. Det er mulig at det er redselen for å tape, frykten for folket, som nå bidrar til et råkjør fra dem som vil ha sammenslåing, men ikke folkeavstemning.

En fusjon er ikke gjennomført den dagen vedtak blir fattet. Blir fylkene slått sammen, står vi overfor en stor prosess som berører arbeidsplassene og hverdagen til mange innbyggere i Trøndelag. En slik prosess må være godt fundert. Å gjennomføre både en innbyggerundersøkelse og en folkeavstemning vil kunne legge et godt grunnlag for det videre arbeidet, uansett utfall.

marit.arnstad@stortinget.no

Hva er de største utfordringer eller muligheter for Trøndelag, Norge eller verden ved starten på et nytt år? Adresseavisen har bedt stortingsrepresentanter fra alle partier som er representert på Stortinget fra Trøndelag om å skrive. Innleggene blir publisert fra 6. til 14. januar.