Veivalg i en turbulent verden

Stater som kollapser skaper nye trusler mot vår sikkerhet. Norske arbeidsplasser rammes av en svekket verdensøkonomi og lave oljepriser. Heldigvis er ikke alt negativt. På mange områder går utviklingen riktig vei. Andelen ekstremt fattige i verden er mer enn halvert. Arbeidet mot klimaendringer fikk en opptur i Paris. Avtalen om Irans atomvåpenprogram er et betydelig fremskritt. Den siste tidens initiativ for politisk løsning på den blodige konflikten i Syria gir grunn til forsiktig optimisme. Ebolaepidemien ble stanset.

Hva betyr disse til dels motstridende utviklingstrekkene for norske borgere og kommuner, og for norsk utenrikspolitikk? Dette er spørsmål vi trenger svar på for å sikre norske interesser i en stadig mer omskiftelig og uforutsigbar verden. Derfor vil regjeringen legge frem en melding for Stortinget som grunnlag for de veivalgene vi må ta i utenriks- og sikkerhetspolitikken.

Etter flere år med vedvarende kriser, sitter vi igjen med en følelse av økt sårbarhet; at fundamentet for den verdensordenen vi har bygget de siste 70 årene, er skjørere enn vi forestilte oss. Vi ble rystet av volden på Balkan og i Rwanda på 90-tallet, av angrepene i New York og Washington i 2001, av problemfylte invasjoner i Afghanistan og Irak, og av finanskrisen i 2008. Men det opplevdes først og fremst som unntak fra en grunnleggende positiv utvikling. Ved inngangen til 2016 opplever vi en ganske annen sikkerhetspolitisk virkelighet enn for bare få år siden. Vi opplever et Midtøsten i brann, terror som griper om seg, et uforutsigbart Russland, omfattende migrasjon og en verdensøkonomi som sliter med å få fart i hjulene etter finanskrisen. Aldri før har så mange mennesker vært på flukt. Ikke siden 90-tallet er så mange blitt drept i væpnet konflikt.

Kriser forplanter seg. Vi har i høst sett at veien fra Syria til Storskog er kort. Samfunn veves tettere sammen. Globalisering, teknologi og internasjonal samhandel gjør avstander kortere. Hendelser andre steder påvirker oss raskere. Dette ser vi blant annet ved at krig og konflikt sør og øst for Middelhavet får direkte følger for sikkerheten på det europeiske kontinentet. Stater i Nord-Afrika og Midtøsten bryter sammen. Folks livsgrunnlag forsvinner. Mennesker drives på flukt. Stater er blitt fristeder for terrorgrupper. Ekstremister tiltrekker seg søkende og radikalisert ungdom, også fra Norge. I tillegg kommer at klimaendringer mange steder kan skape nye eller forsterke eksisterende konflikter. Alt dette skaper nye sikkerhetsutfordringer vi må forholde oss til.

Internasjonal rett under press. I Europa utfordres de grunnleggende verdiene i våre liberale demokratier. Ytringsfriheten er under press mange steder. Russlands folkerettsbrudd i Ukraina er et uttrykk for at internasjonale spilleregler er blitt satt til side. Norsk respons har vært å håndtere denne situasjonen i tettest mulig samarbeid med våre allierte og partnere. Delvis frihet finnes ikke – hele Europas frihet er forutsetningen for hele Europas fred.

Asias økonomiske vekst beveger den geopolitiske pendelen. Det foregår en omfattende regionalisering av innflytelse, og makt flyttes østover. Med etableringen av BRICS-banken og Den asiatiske infrastruktur- og investeringsbanken (AIIB) får vi for første gang avgjørende supplementer til Bretton Woods-arkitekturens institusjoner. USA vier stadig mer oppmerksomhet til Stillehavsregionen og Asia. Også Norge må føre en aktiv politikk som ivaretar våre interesser i de nye maktsentrene i øst.

Omskifting krever tilpasning. Verden endrer seg, men våre grunnleggende verdier og interesser forblir de samme. Likevel – vi må tilpasse oss en verden i rask omskifting. Vi må foreta noen veivalg for å være bedre forberedt på kriser som kan komme i fremtiden. Vi må prioritere ressursene. Og vi må definere tydelig hva som er i norsk interesse – og hva som ikke er like viktig.

Arbeidet med stortingsmeldingen som legges frem neste år, skal gi noen av svarene på hva de globale utviklingstrekkene betyr for norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Dette er spørsmål som angår oss alle. I tiden som kommer vil jeg derfor invitere til bred debatt om de store utenriks- og sikkerhetspolitiske veivalgene Norge står overfor.