Kronikk tirsdag 19. januar

Gamle Scene 200 år

Trøndelag Teaters Gamle Scene er 200 år. Selv om størrelsen på dagens Gamle Scene er nøyaktig som ved innvielsen 20. desember 1816, har publikum opplevd flere interiør- og eksteriørmessige endringer.

Saken oppdateres.

Den første og mest gjennomgripende kom allerede i desember 1841. Da ble ifølge Adresseavisen 1. januar 1842, «den forrige temmelig høit liggende Logerad», altså balkong, senket slik at det ble plass til et galleri. Med kun ståplasser, os fra oljelamper og talglys, elendig ventilasjon samt begrenset mulighet til å se det som foregikk på scenen, ble plassene på galleri salens dårligste. Der samlet et folkelig publikum seg som til tross for lave billettpriser, bidro til høyere inntekt ved hver forestilling. Teatrets nye eier fra 1857 – aksjeselskapet Det Throndhjemske Theater-Interessentskab – gjennomførte en større restaurering sommeren 1886. Taket i salen ble hevet og dekorert. Orkestergraven ble smalere for å gi plass til en ekstra benkerad i parkett. Salen ble malt i lyse farger, og relieff-figurer ble montert på brystningen på balkong og galleri. Den kunstneriske virksomheten på scenen avspeilte seg i en estetisk utsmykket sal.

Ikke bare interiøret, men også eksteriør ble estetisert. Sommeren 1887 ble det anlagt en monumental trapp frontalt på den opprinnelige sidetrappen. Over trappeplatået ble det bygd en baldakin. I søknaden til Throndhjems Kommunebestyrelse begrunnet styrets formann Tob. U. Borthen den nye trappen med at «det theaterbesøgende Publikum /…/ vil kunne saavel stige ind som ud av sine Kjøretøier beskyttet mod Nedbør». Trappen måtte rives i 1932. Grunnen var at Trondhjems Sporveier hadde anskaffet store og moderne vogner som krevde bredere sporvidde. Sporet ble utvidet mot teatret. En avstand på kun 1,15 meter fra trappens nederste trinn til fortauets ytterste kant, gjorde fortauet for smalt. Utviklingen av byens moderne kommunikasjonsmidler gjorde at teatret tapte et staselig inngangsparti.

I 1892 utsmykket dekoratør Arne Fladager fra Kristiania den ensformige veggflaten mot Prinsens gate med fire av kunstens muser. I ettertid har disse skytsgudinnene synliggjort og beskyttet den kunstneriske virksomheten innenfor teatrets murvegger. Aksjeeierne i Det Throndhjemske Theater-Interessentskab mottok ikke utbytte. Eventuelt overskudd ble reinvestert i bygningen. Det var typisk at mange av endringene ble gjennomført i forbindelse med etableringen av fast teaterdrift. Da Trondhjems nationale scene startet i 1911, ble salen pusset opp. Sitteplassene ble malt, veggene fikk en varm, kremgul farge, og flere lamper med elektrisk belysning gjorde det lettere å se og bli sett. Disse kosmetiske endringene gjorde at salen fikk «noget hyggeligere og mer komfortabelt ved sig», ifølge Ny Tid i september 1910. For å sikre driften av et fast teater med minimal offentlig støtte, skulle en attraktiv sal trekke publikum. Økonomiske nedgangstider på 1920-tallet gjorde at teatret opphørte etter 16 sesonger.

I 1937 startet Trøndelag Teater. Selvsagt ble salen pusset opp. To «bur» på begge sider av galleriet ble fjernet, og salen fikk sin karakteristiske rødfarge. Ti år senere ble stolene skiftet. De nye hadde treverk fra Møre og burgunderrødt kordfløyelstrekk fra Nederland. Å sørge for best mulig sittekomfort for publikum, har alltid vært viktig for teatereierne. I de kommende førti årene foregikk få endringer. Nå var fokuset nytt teater. Gamle Scenes eksistens var truet – men den motsto standhaftig flere trusler og angrep. I 1959 foreslo teatersjef Victor Huseby å flytte og gjenreise Gamle Scene på Sverresborg. Tomten kunne selges for å finansiere nytt teater. Han tapte – heldigvis! Et alvorlig angrep kom da Trøndelag Teater feiret 25-årsjubileum i 1962. Trondheim kommunes gave var en teatertomt bak Vår Frue Kirke. Tomten var ikke klargjort for bygging, og Gamle Scene ble berget – nok en gang. Riksantikvarens fredning i 1969 av salen og scenen fra 1816 reddet Gamle Scene for evig tid.

Fredningen innebar at Gamle Scene skulle bevares. Etter kontinuerlig drift i 170 år var det stort behov for en grundig og omfattende restaurering. Den ble gjennomført somrene 1986 og 1987, før Trøndelag Teaters 50-årsjubileum høsten 1987. To polske professorer fra kunst- og håndverksskolen i Krakow ble engasjert for å restaurere takdekorasjonene og figurene på brystningen på balkong. Dessuten ble stolene skiftet ut, og rødt teppe lagt på gulvet. Fasaden ble malt, farlige sprekker reparert, og de fire musene renset og restaurert etter år med forurensing fra den tungt trafikkerte Prinsens gate.

I løpet av 200 år har Gamle Scene gitt syv generasjoner publikummere mange gylne opplevelser. Ikke bare for publikum, men også for skuespillere utgjør den teaterets sjel, med en intimitet som skaper en spesiell nærkontakt mellom publikum og skuespillere. Eller som skuespiller Georg Løkkeberg uttalte til Film-Journalen i 1956: «Salongen er som en stradivarius å spille på, selv et hvisk oppfattes hvor som helst i salongen». Da Edward Gustaf Fölsch, svensk-norsk visekonsul i Marseille, besøkte teaterbygningen ett år etter innvielsen, beskrev han den som en «invändigt ganska vacker byggnad». 150 år senere uttalte Ingmar Bergman at Gamle Scene er en: «äkta pärla, en sannskyldig skatt av ovärderlig skönhet». Det er lett å være enig med begge.

200-årsjubilanten Gamle Scene er på ingen måte preget av alderdom – snarere tvert imot. I kommende 200 år vil den gi stadig nye generasjoner spennende og intense teateropplevelser.

thoralf.berg@ntnu.no

På forsiden nå