Summen av sektorkrav gjør at Ole Wiigs nytenkning om fortetting av sentrale bydeler i Trondheim bare er mulig å gjennomføre med en ny planleggingsvirkelighet.

Møllenberg: Kronikkforfatteren bruker et tenkt eksempel om å bygge en av Trondheim mest sentrale bydeler på nytt for å vise at summen av arealkrav innenfor flere sektorer gjør det svært vanskelig å bygge sentralt og tett, til tross for gode intensjoner og politiske vedtak. Foto: Morten Antonsen

Arkitekt Ole Wiigs planer for fortetting av Trondheim sentrum, «Trondheim 50/50», har skapt mye debatt. En debatt som lenge har vært etterspurt i fagmiljøene som motgift til en byspredning som oppleves som lite bærekraftig. Arealforbruk per innbygger og dermed byspredningen har økt kraftig helt siden slutten av 1900-tallet. De lærde strides om årsaker og konsekvenser av denne utviklingen. At raskt voksende byer, privatbilisme og høye nivåer av energiforbruk går hånd i hånd, og at dette er en utvikling som bør motarbeides, synes det imidlertid å være en generell enighet om. Ideen om å fortette våre byer er mer og mer ansett som løsningen for å få til bærekraftige byer.

Helt i tråd med nasjonale mål har Trondheim kommune siden 1990-tallet hatt en fortettingsstrategi. Til tross for denne strategien har det vært vanskelig å oppnå bymessige tettheter i nye byområder. Eldre urbane boligområder som Møllenberg, Lademoen og Bakklandet har to til tre ganger større tetthet enn boligområdene utviklet i senere tid. Årsaken til dette er sammensatt, men som følgende historie illustrerer, vil det kreve en vesentlig omstilling i de ulike fagmiljøene før Trondheim er klar for en fortetting i tråd med Wiigs skisser. Forestill deg følgende scenario: Nyttårsaften 2015. Sterk vind gjør at noen raketter fra det store festfyrverkeriet kommer på avveie og tenner på en eldre tregård på Møllenberg. Brannvesenet slåss hardt mot flammene som sprer seg fort på grunn av den sterke vinden. På morgenen nyttårsdagen våkner Trondheim dessverre til nyheten om at Møllenberg er lagt i aske. Kun dager etter denne tragiske hendelsen begynner byens planleggere å ta fatt på tiårets store planoppgave: gjenoppbygging av Møllenberg. Med byplankontoret i spissen formuleres det målsettinger for planoppgaven. Hovedmålsettingen er et ønske om en urban bydel, med en menneskelig målestokk, akkurat slik Møllenberg var før brannen. Bydelen skal bygges ut med en tett struktur, i samsvar med Trondheims fortettingsstrategi. Det vedtas derfor en målsetting om minst 2000 nye leiligheter.

Først begynner prosjektering av et nytt vegsystem. Dagens Nonnegata vurderes som uegnet på grunn av stigningsforholdene; ny vegtrasé bukter seg derfor oppover bakken med en fordobling av veglengden som konsekvens. Nye Nonnegata utformes med separate bussfelt i begge retninger, samt tosidig fortau og sykkelfelt. Total vegbredde blir 18 meter istedenfor dagens 12 meter. Boligene, som i dag er plassert helt inntil fortauskant, bygges ti meter fra framtidig vegkant for å sikre et tilfredsstillende støynivå. Når vegene er ferdigtegnet viser det seg at en fjerdedel av det tilgjengelige utbyggingsområdet er spist opp av veganlegg. Planleggerne lar seg foreløpig ikke skremme av disse tall, og bestemmer seg for å tillatte seks etasjers høye bygg over hele Møllenberg for å sikre det planlagte boligtallet.

Grøntanlegg er neste punkt på programmet. 2000 boliger utløser, i henhold til kommunens uteromsnorm, behov for 60 mål felles og privat uteareal, to nærmiljøanlegg og tre store ballfelt. I tillegg settes det av areal til to 30 meter brede grøntkorridorer for å ivareta bydelens tilgang til rekreasjonsområder. Det tilgjengelige utbyggingsarealet er nå halvert. Og så begynner detaljplanleggingen. Brannekspertene kommer inn og fordobler avstanden mellom husene. Geotekniske og miljøtekniske rådgivere båndlegger deler av området for utbygging. Naboprotestene strømmer inn. Til slutt står vi igjen med planer for en bydel som tilfredsstiller alle lovens krav og regler, men som dessverre kun gir plass til 1000 boliger, halvparten av det opprinnelige programmet.

Selv om dette er et teoretisk eksempel, beskriver det en virkelighet enhver byplanlegger kjenner seg igjen i. Selv i det vidstrakte Norge er areal en begrenset ressurs. Jo mer areal vi bruker for å skaffe nye boliger, arbeidsplasser og veganlegg for Trondheims stadig økende befolkning, jo mer landbruksjord, marka- og naturområder må vi omdisponere til utbyggingsformål. Om man nå utvikler et nytt område, enten det er på Nyhavna, Tiller eller Okstad, er dette et hensyn som bør ligge fremst i våre tanker.

Vi har oppnådd mye når det gjelder fortetting innenfor de tilgjengelige byggetomtene, men det mangler et arealregnskap som synliggjør samlet arealutnyttelse per innbygger i nye bydeler. Ingen er uenig i at boligområder trenger veger, grøntareal, lys og ren luft. Summen av alle felles goder» som kollektivgater, sykkelveier, rekreasjonsområder og grønne korridorer vil likevel kunne gi oss en mindre attraktiv og bærekraftig by. Wiigs visjoner om en fortetting av sentrale områder vil dessverre aldri kunne gjennomføres med dagens krav til nye boligområder. Et raskt regnestykke viser at kommunens krav til uterom for 12000 nye boliger vil beslaglegge et areal som er større enn hele Nyhavna, før et eneste bygg er plassert.

For å få en bærekraftig by med urbane kvaliteter, må alle involverte klare å se utover sine sektorinteresser. Det er ikke enkelttemaer, men den samlede måloppnåelsen som bør stå i fokus. Dette krever nytenkning. Kanskje noen etater blir nødt til å fire på særkravene for vårt felles gode? Sluttresultatet vil imidlertid kunne gi oss den byen som vi egentlig alle sammen ønsker oss.

Diana.Meer@asplanviak.no