Kronikk mandag 22. februar

Visjonen om Trondheim blir ofret

Regionhovedstaden blir glemt i debatten om trøndersk storhertugdømme.

Saken oppdateres.

Marvin Wiseth og Yngve Brox har på kronikkplass i Adresseavisen 18. februar et entusiastisk forsvar for et trøndersk «storhertugdømme». Det gleder nok Arbeiderpartiets Tore O. Sandvik som sikkert ser frem til å innta rollen som trøndersk storhertug, etter å ha hestehandlet seg frem til at fylkesordføreren og hans familie skal slippe å flytte til Steinkjer. Faren er at vi her står foran et forvaltningsmessig kunstgrep som regionen ikke er tjent med. Dessuten virker det som om noe svært viktig har gått tapt på den regionale hestehandelens alter. Det er visjonen om Trondheim.

Mange vil mene at det var et fremskritt, ikke en ulykke som de to skriver, at den store regionen Trondheim – på størrelse med Danmark – ble inndelt i to amt og senere to fylker. På den måten fikk folk og kommuner i nord større nærhet til beslutningstakerne, og de fikk sin egen «amtsmann» – fylkesmann – som bindeledd til de sentrale styresmaktene. Formannskapslovene av 1837 var et viktig skritt i utviklingen av lokaldemokratiet, og ingen trøndere har grunn til å felle tårer over at det nye, nærdemokratiske Norge tok form, og erstattet det danske amtsvesenet. Mye tyder på at kommunene i nord har klart denne oppgaven minst like bra som kommunene i sør. Det er synd at de to innsiktsfulle samfunnsaktørene avfeier diskusjonen om viktige regionale embeter som om den gjelder et spørsmål om «hvor fylkesrådmann og fylkesmann skal ha sine embeter». Det dreier seg om to av de viktigste funksjonene i en regionhovedstad. Fylkesrådmannen har det administrative ansvaret for utøvelsen av det folkevalgte nivået i en fylkeskommune, med ansvar for blant annet videregående skoler, kollektivtransport, fylkesveger og næringsutvikling.

I kronikken argumenteres det med at den «store» fylkeskommunen skal sørge for at de som styrer i fylkeskommunen skal sitte «rundt samme bord», mens vi inntil nå skal ha blitt «hengt hver for oss». Men det er jo det motsatte det nå legges opp til. Den fylkeskommunale administrasjonen skal spres på to kommuner, langt unna hverandre. Den politiske ledelse skal være ett sted, den administrative et annet. Den administrative funksjon skal også splittes opp, med ledere ett sted, medarbeidere et annet. Det må i så fall bli verdens lengste bord – et langbord med 12 mils bordplate – som fylkets nye herskende klasse skal sitte rundt. De eneste som vil tjene på dette er trønderbanen og Trøndelag Bomveiselskap. I kronikken nevnes to eksempler på hvor viktig denne reformen er. Det ene er ønsket om å få til et felles takstsystem for kollektivtransport som krysser fylkesgrensen. Det andre er hvor vanskelig det har vært å organisere hurtigbåten fra Trondheim til Leksvik. Det sier i så fall mer om trønderske politikeres manglende evne til å løse enkle saker, og det blir ikke nødvendigvis enklere ved en omfattende oppsplitting av funksjoner i en ny fylkeskommune.

Enda alvorligere er det at flytting av Fylkesmannen fra Trondheim til Steinkjer nå også er kastet inn i debatten for å blidgjøre gjenstridige nordtrøndere som har sine grunner til å frykte utviklingen. Fylkesmannen er regjeringens og kongens representant i fylkene. Aldri tidligere i Norges historie har det vært aktuelt å flytte fylkesmannen, eller den tidligere amtsmannen, ut av regionhovedstaden. Det var gjennomtenkt og med god grunn at Staten for noen år siden tilrettela representative lokaler for Fylkesmannen i Sør-Trøndelag i umiddelbar nærhet av Nidarosdomen, Katedralskolen og Rådhuset. Fylkesmannen er det viktigste statlige embete og symbol på Trondheim som regionhovedstad. Dette er noe langt mer enn «en diskusjon om kontoradresse». Hensynet til innbyggernes interesser og nærhet til beslutningstakerne burde også trekkes inn i debatten. Avstanden blir større til viktige beslutningstakere for de aller fleste innbyggerne etter en sammenslåing basert på den foreslåtte hestehandelen. De mest åpenbare tapere blir de mest folkerike områdene som ligger i sørfylket, men svært mange i det vidstrakte nordfylket vil også oppleve større reiseavstand til viktige myndighetsfunksjoner.

Det er i og for seg ingen ulempe i å slå sammen de to fylkeskommunene, dersom formålet hadde vært en mer kostnadseffektiv og publikumsvennlig forvaltning. Men med den modellen som nå foreligger vil man neppe oppnå noen av delene. Dessuten synes Trondheim som regionhovedstad langt på vei å ha blitt ofret på kompromissenes alter. Dermed er en viktig begrunnelse for reformen gått tapt underveis.

Heiagjengen for utflytting av viktige funksjoner som naturlig bør forankres i en regionhovedstad bygger også på den misforståelse at distriktskommunene er tjent med en slik utvikling. Det er neppe tilfellet. Det er Oslo som utgjør den sterke sentraliseringskraften i Norge. Regionbyene blir stadig mer marginalisert, enten vi liker det eller ikke. Dette går også utover byregionenes utviklingskraft. Det beste vi kan oppnå er å motvirke denne sentraliseringen. Og det er bare de store regionbyene som kan innta en slik rolle. Det forutsetter sterke storbyregioner. Trondheim har med sine unike kunnskapsinstitusjoner mulighet til å innta en slik rolle. Derfor er det viktig for hele Trøndelag at Trondheims posisjon som regionhovedstad styrkes, ikke svekkes.

På forsiden nå