Trondheim får sin grønne strek. Den skal sikre utvikling, ikke konservering.
Det kanskje mest positive med et vedtak om grønn strek er at det setter punktum for årelang usikkerhet om hvor og hvordan Trondheim skal vokse fremover. Det er over ti år siden temaet «grønn strek» ble brakt på bane for alvor. Siden har ulike partier på venstresiden tatt streken til inntekt for sine høyst ulike syn på byutviklingen. Etter hvert som et konkret vedtak har rykket nærmere, er utfordringene knyttet til grønn strek blitt tydeligere. Ideer har møtt virkeligheten. Stadige utsettelser i den politiske behandlingen viser at grønn strek som rødgrønt politisk prosjekt har vært mislykket. Som et praktisk prosjekt og som redskap for videre byutvikling, kan den likevel reddes. Det forutsetter et ansvarlig kompromiss som ikke blir utfordret fra dag én. Og som ikke åpner for stadige omkamper.
De rødgrønne politikerne ble i sin politiske plattform for 2011–2015 enige om at Trondheim skulle få en grønn strek: Det skal innarbeides en grønn strek som fastsetter områder for vern av matjord i Trondheim. Den grønne strek skal inn på plankartene på samme måte som den røde strek, het det i den såkalte Lerkendalerklæringen. I samarbeidserklæringen for denne perioden har partiene, som har et overveldende flertall i bystyret, nøyd seg med å skrive inn et punkt om at de er enige om å etablere en grønn strek.
Gjennom flere år har vi sett en konstant tautrekking om hva som er hensikten med streken, hvordan den skal brukes og hvor omfattende den skal være. Resultatet blir etter alt å dømme at Trondheim får en grønn strek som ligger nærmere Høyres politikk enn De grønnes og Senterpartiets politikk. I Trondheim er det Sp, De grønne, SV og KrF som har hatt de ivrigste pådriverne for grønn strek. Høyre har vært imot, og ment at en slik bestemmelse er unødvendig. Blant annet fordi jordbruksareal og dyrket mark allerede har et sterkt og klart lovvern.
Mindre enn ett år etter at de rødgrønne programfestet grønn strek, startet det interne rabalderet. Ap tok til orde for å se streken fra innsiden, og dermed betrakte den som et redskap for forutsigbarhet i planarbeidet – både med hensyn til landbruket og byutviklingen. Ved å slå en grønn strek rundt byen ville man definere hvilke jordbruksområder man skulle tillate å bygge ut. Utenfor dette området skulle det praktiseres et strengt jordvern. Aps grep var med andre ord å peke på områder hvor byen skal vokse, inkludert bynær åker og eng. Og altså hvor den ikke skulle vokse. De grønne, SV, Sp og KrF reagerte kontant. De var irritert over at Ap konkluderte før samarbeidspartiene ble tatt med på råd. Verneperspektivet veide tungt i deres argumentasjon. Rotvoll Øvre og Overvik ble særlig fremhevet som viktige verneområder.
Denne striden fra 2012 viser hvor ulik tilnærming partiene har til grønn strek. Satt på spissen er den ene tilnærmingen at grønn strek skal være et redskap for byutvikling. Den andre er at grønn strek skal være et redskap for å stanse nedbygging av matjord. Det kan selvsagt innvendes at dette er to sider av samme sak. Og at politikk er å finne en fornuftig avveining mellom dem. Men i praksis, særlig i arealpolitikk, er det vanskelig å gjøre som Ole Brumm og si ja takk, begge deler. Rådmannen i Trondheim har lagt frem et omfattende og inngripende forslag til grønn strek. Sammenlignet med hva som blir resultatet, bommer forslaget kapitalt. Det er klart at flertallet ønsker en grønn strek som er langt mindre omfattende. Ranheim, Reppe, Bjørkmyr, Tiller og Torgård er bare noen av områdene som blir lempet ut. I tillegg er det flertall for å sikre gode utviklingsmuligheter i de områdene som omfattes av den grønne streken. Vi er ikke tjent med at det legges en osteklokke over Byneset, Leinstrand og Bratsberg. Også her trenger vi boliger, arbeidsplasser, barnehager og kirkegårder.
Sammenlignet med hva som var bestillingen, bommer rådmannen litt mindre. Det er ikke til å undres over at de sterke motsetningene internt på den rødgrønne siden kan skape uklarhet. De grønne og Ap har for eksempel diametralt motsatt tilnærming til saken. Nå ligger vi heldigvis an til å få et kompromiss som er ansvarlig og fremtidsrettet, og som bidrar til å rydde bort uklarhetene. Det peker ut en retning for byutviklingen og sikrer arealer for byvekst. Det er håp om at utviklingen av store boligområder i øst kan skje med færre konflikter og innsigelser. I sør ligger det til rette for gode næringsarealer. Kostnaden på rødgrønn side er at noen av småpartiene føler seg overkjørt. Saken illustrerer også de store politiske motsetningene mellom maktpartiene. Denne gangen ble heldigvis ikke Ap trukket i feil retning av sine samarbeidspartier. Men det er dessverre altfor stor strekk i det rødgrønne laget i viktige saker om byens utvikling. For Høyres del har det vært viktig å legge til rette for en god utvikling av en by i sterk vekst. Denne veksten vil komme innover, i form av fortetting og utvikling av nye, sentrumsnære områder. Den vil også skje utover, både på bolig- og næringssiden.
Byutvikling er dynamisk, ikke statisk. Derfor blir det feil å innføre rigide begrensninger som ikke står seg i møte med virkeligheten. Derfor har det vært viktig for Høyre å bidra til å stanse en konserverende, statisk grønn strek.