«Gud er med oss» sto det på de tyske soldatenes belter under andre verdenskrig. Var Gud virkelig det?
Hva vil det i så fall si om Gud og mennesket, om han også var på tyskernes side? Hvis Gud finnes, hvorfor griper han da aldri inn overfor urett? Under borgerkrigen i Rwanda vet vi at horder av kristne søkte tilflukt i kirkene for å be til en gud som, gitt at han finnes, lot de bli lette ofre for massakrer. Er Gud da god?
Før jeg ble sendt til Sudan på FN tjeneste for 10 år siden hadde jeg ikke vært særlig eksponert for fremmede kulturer og religioner. I Sudan slo det meg plutselig at om jeg hadde vært født i Nord-Sudan ville jeg vært muslim. Der er staten offisielt muslimsk og kristne risikerer forfølgelse. Denne erkjennelsen sa meg at religion først og fremst handler om kultur. Få mennesker velger sin religion fritt. Samfunn og omgivelser definerer din religion i stor grad.
Fikk du med deg denne kronikken: Hva gjør vi når nyhetsbildet preges av kamper om fakta?
Etter stadig mer tvil enn tro i religiøse spørsmål har jeg endt opp som ateist. Jeg finner ingen grunn til å tro at det finnes noen Gud. Jeg kan ikke se at det noen sterkt religiøse ledere klekket ut i Midtøsten for flere tusen år siden har noen relevans for oss mennesker i dag. Den moderne vitenskapen har gitt oss kunnskap og fakta som på de fleste områder har tilbakevist de religiøse sannhetene mennesker før trodde på. Det er denne kunnskapen som har brakt verden fremover, ikke resitering av religiøse vers og bønner.
Jeg opplever at de fleste av mine kolleger i Forsvaret er lite opptatt av religion og tro i tjenesten. Gudstjenester i militær regi, både i Norge og i internasjonale operasjoner, har lite oppmøte. Jeg oppfatter ikke at mange av mine kolleger ber til Gud jevnlig. Likevel har prester monopol på etikkundervisning i Forsvaret. Hva er det i det kristne teologistudiet som gjør prester spesielt egnet for undervisning i etikk og militærmakt? Hvis prester skal være et “førstelinjes samtaletilbud”, hva da med oss som ikke tror? Hvem skal vi henvende oss til om de store spørsmål i livet? Hvorfor har forsvaret valgt å bygge opp en så stor organisasjon med egne prester, mens ansatte i Forsvaret på de fleste andre områder er pålagt å benytte seg av kommunale tjenester som finnes? Presten må gjerne samle sin skare i kapellet til egne kristne seremonier, men hvorfor skal han/hun ha en ledende rolle under felles oppstillinger og minnemarkeringer? Vi har mange taleføre offiserer som kan bidra til verdige markeringer uten et religiøst innhold.
Dette debattinnlegget er lest over 150.000 ganger: Jeg må fraråde alle å bli helsefagarbeider. Yrket er rett og slett en stor bløff
Når jeg leser uniformsreglementet har jeg vanskelig for å tro at det er skrevet for Norge i dag. Kun de fire største religionene er innvilget særretter, og det slås fast at: «Under gudstjeneste kan kvinner dekke til håret med et ensfarget tørkle i sort uten pynt». Om hijab for kvinner står det: «Hijab er tillatt dersom den følger hodeformen og ikke er flagrende. Den skal være sort ensfarget og uten pynt.» I Afghanistan jobbet jeg tett på en kvinnelig tolk i en periode. Hvordan skulle jeg forklart dette til henne? Hun som har en mor som brukte å gå med håret utildekket i Kabul på 70-tallet, men som under Mujahedinepoken ble tvunget til å dekke til håret med hijab, for så å siden måtte gå med burka mens Taliban regjerte? Hun som nok muligens helst ville gått utildekket om hun fikk velge fritt, men som kanskje ikke tør i et system med religiøs sosial kontroll? Hvordan skulle jeg forklart henne at i Norge er religion så viktig at både kristne og muslimske kvinner dekker til håret sitt i Forsvaret?
Jeg opplever i Forsvaret at religion splitter. Religiøse særkrav og religiøse tillempninger til uniformen bidrar til å skape distanse, ikke fellesskap. Jeg ønsker meg et norsk forsvar bestående av likestilte kvinner og menn i like uniformer, der gutter og jenter er sterke team som bor på felles rom, uten religiøs diskriminering, religiøse særkrav og religiøse ritualer i tjenesten. Norge er et sekulært liberalt demokrati, der religion for mange primært tilhører den private sfæren. Disse norske verdiene burde Forsvaret gjenspeile, både av respekt for religionsfrihet for alle typer tro, og for de av oss som ikke tror på noen gud.
Hør våre kommentatorer snakke om alternative fakta, journalister og kokkekamp
Les flere debattinnlegg på adressa.no/meninger
Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter