Kronikk

Utviklingshemmede må ta til takke med minstestandard for eldre i sykehjem

Et regjeringsoppnevnt utvalg, rettighetsutvalget, har utredet levekårene for utviklingshemmede.

For dårlige tjenester: «Utviklingshemmede plasseres i omsorgsboliger og bofellesskap med minimumsløsninger» skriver kronikkforfatterne.  Foto: Kjell A. Olsen, Adresseavisen

Saken oppdateres.

Nå er utredningen «På lik linje» ute til høring, med høringsfrist 2. mars. Trondheim kommune leverer sin høring med enkelte punkt stikk i strid med brukernes syn. I Trøndelag er det mange kommuner som ser til Trondheim i mangel av egen politikk på området. Flere mangler fungerende systemer for brukermedvirkning, som i loven står sterkt.

Det er forslag om åtte løft for å bedre livssituasjonen for utviklingshemmede. Det trengs, med den siste tids oppslag i media i minne, hvor tilbudet til utviklingshemmede får stryk. Nasjonale tilsyn avdekker store avvik mellom lovgivers intensjon og kommunenes praksis.

Fylkeslegen i Sør-Trøndelag er tydelig i sin konklusjon: Sluttproduktet er dårligere livskvalitet for en allerede svak gruppe, som sjelden blir hørt. I alle tilsyn i Trøndelagsfylkene er det avvik. Tjenestene er i dag ikke forsvarlige. Med så klare funn, er det liten grunn til at situasjonen er bedre der det ikke har vært tilsyn.

Les også: Høie krever at Trondheim sikrer utviklingshemmede bedre helse- og omsorgstjenester


Norge har ratifisert FN-konvensjonen for personer med nedsatt funksjonsevne, mens manglende evne til å omsette ord til handling gir konsekvenser. I mange saker som angår funksjonshemmede er brukermedvirkningen begrenset, det er i liten grad en reell dialog om hva som skal til for gode tjenester. Kommunene har ofte en såkalt «bestiller, utførermodell», hvor den som fatter vedtak om tjenester også har ansvar for å spare penger – som en blir målstyrt på. I den sammenheng er dialog mellom kommune og brukere lett å forstå som ekstra støy i stedet for å se dialogen som en ressurs.

I fjor var det 25 år siden HVPU reformen. Institusjonene skulle fjernes og yngre med store bistandsbehov skulle kunne leve frie selvstendige liv. Flytte inn i lokalsamfunnet og integreres. I alle fall på papiret. I praksis har det ikke blitt slik. Utviklingshemmede plasseres i omsorgsboliger og bofellesskap med minimumsløsninger. Gapet mellom behovet for personlig assistanse, for å være reell likeverdig samfunnsdeltager, og det tilbud den enkelte har, er svært stort. Noen få, ressurssterke, har oppnådd gode ordninger med brukerstyrt personlig assistanse 24 timer i døgnet 7 dager i uka, mens flertallet må ta til takke med minstestandard for eldre i sykehjem ved utmåling av tjenester.

Thomas Ryjord kritiserer Gahr Støre: Venstresiden vil miste en hel generasjon velgere hvis den ikke henger med i tiden



Mange småkommuner i Trøndelag vil ikke levere høringssvar, ei heller reflektere over hva innholdet betyr. Det er utfordrende, med tanke på at utviklingshemming er jevnt over fordelt i befolkningen og aktuelt i alle kommuner. Denne gruppen utgjør en betydelig del av budsjett for helse og velferd til innbyggere under 67 år. Svært mange kommuner velger å gi samme tjenester til utviklingshemmede som i eldreomsorgen, som er omsorg i livets sluttfase. Det nasjonale tilsynet i 2016 har kun tatt stikkprøver, men mønsteret er så klart at funnene har overføringsverdi til alle kommuner. Tjenestene er per i dag for dårlige.


Derav påhviler det folkevalgte å gå i dybden på hva utredningen «På lik linje» betyr for sin lokalkommune. Det er maktpåliggende at en lokalt sikrer at utviklingshemmede kommer sterkere ut etter kommunereformen.

For vår hjemkommune, Trondheim, har det over år vært en kø av utviklingshemmede som venter på botilbud, pårørende som har hjemmeboende og yter gratisarbeid for sine. Både i Trondheim og i andre kommuner er utviklingshemmede ikke nevnt med et ord i gjeldende lokal sosial boligpolitikk.

Fikk du med deg denne kommentaren: Vi må ta tilbake flagget vårt


FN konvensjonen er tydelig på at alle har en egen rett til å velge bolig og boform. Oversatt til byråkratspråk; ingen skal bo i institusjon uten at de selv ønsker det. Den enkelte skal selv kunne velge hvordan og med hvem man ønsker å bo.

I førende dokumenter som vedtas av byens politikere blir byråkratiets konsekvens motsatt. De som står på venteliste for å flytte ut av foreldrehjemmet risikerer å få et tilbud, uten reell medvirkning og kunnskap om hvem man blir boende med. Takker en ikke ja, risikerer en å bli tatt ut av ventelisten og må søke på nytt. Av den årsak er det naturlig for mange pårørende å finne private løsninger, da kommunens tilbud er faglig for dårlig. Dette gir ikke likebehandling, da det ikke kan være pårørendes ressurser alene som avgjør hvilket tilbud en utviklingshemmet skal ha. Tjenestebehovet er det samme uansett boform.

Trondheims folkevalgte går imot at en setter en maksimal størrelse på bofellesskap. Det vises til økonomi ut fra et vedtak i bystyret i 2005, før de folkevalgte var kjent med FN konvensjonen av 2006. Trondheim har nylig bygget kollektiv med 10 boenheter, og i januar åpnet Klæbu kommune et med 22 beboere. Det er åpenbart at slik bebyggelse for nærmiljøene, hvor intensjonen var å integrere med, oppleves som omsorgsinstitusjoner. Stordriftsfordeler på personalsiden går foran verdigheten til den enkelte og utfordrer grunnleggende retter for beboerne. Dette om politikerne ikke setter foten ned, og praksis i dag er at en lokalt går imot prinsippene som ligger i FN konvensjonen. Kommuner som er negative til utredningen om maksimal størrelse på bofellesskap bør irettesettes. Ventelig vil Husbanken kunne nekte finansiering på prosjekter som er foreslått større, og det er forventninger til at Husbankens nye direktør også var rettighetsutvalgets leder.

Les også kronikken: Fra tvang til avtale i barnevernssaker


Rettighetsutvalgets åtte løft er gode. Utvalgets beskrivelser, vurderinger og forslag er helt sammenfallende med brukerorganisasjonenes arbeid for bedre tjenester i Trondheim. Om det er en ting som mangler, er det et niende løft: Aktiv fritid. Her vil bistand og tilrettelegging for idrettsaktiviteter, tros- og livssynsaktiviteter, annen organisert fritidsaktivitet og retten til å besøke venner og kjente være sentralt.


Dagens tilbud dekker ikke individuelle behov, og baserer organisert fritidsaktiviteter på gruppetilbud. Ordinær fritid blir fort utilgjengelig, da en ved tjenester i bolig må rekke tilbake før vaktskiftet. Støttekontakt innvilges ikke om en bor i kollektiv, da tilbudet skal organiseres via personalet som er tilgjengelig i boligen. Med kollektiv med to bistandsytere tilgjengelig fordelt på 10 brukere, er det åpenbart at muligheten til å leve det likeverdige og inkluderte livet blir marginal. Det er ennå litt tid før en er på lik linje.


Hør våre kommentatorer snakke om å flytte ut arbeidsplasser fra Oslo, bykrangel og nedleggelsen av Mathallen

Les flere debattinnlegg på adressa.no/meninger

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter


Ønsker du å motta aktuelle meninger i innboksen?

Abonner på nyhetsbrevet mitt og få ukentlig innblikk i hva jeg mener er viktige debatter og interessante meninger, både i Adresseavisen og hos andre. -Tone Sofie Aglen, politisk redaktør i Adresseavisen.

Gikk du glipp av disse?
 
 
 
 
 
 
På forsiden nå