Kronikk

Min reise til krigen som aldri tar slutt

Kampene i Mosul i Irak pågår for fullt. Mange lever et unntaksliv, og venter på at krigen skal snu.

På flukt: «Innbyggerne i Mosul mangler strøm, vann og mat», skriver Grete Ulvesli. Bildet er fra i går. 

Saken oppdateres.

Jeg traff henne første gang i heisen på en reise i den kurdiske regionen i Irak. Hun smilte, sa hei og hadde armene fulle av en stor balje, full av våte, tunge klær.

Gulvet ble fylt med vann. Vannet rant mens heisen gikk ned til fjerde etasje. Smilet hennes traff meg. Vi bodde i samme etasje på hotellet, var naboer.

«Hvor lenge har du bodd her», spurte jeg. «Snart to år», svarte hun.

Hver dag ringte en bror, en søster, en mor eller en far. Kontakten var dårlig og ble ofte brutt.

«Arab idol» er på tv siste kvelden vi er sammen. Hun har laget en deilig suppe. Hun danser for meg og synger.

Les mer om slaget om Mosul: De var nesten kommet hjem da selvmordsbomberen slo til


Daesh (IS) flykter nå. Før de rømmer brenner de ned kirker og boliger til yezidier i Mosul i Irak. «Huset vårt er ikke brent eller bombet» fortalte en assyrer på telefon til meg, «men kirken vår er knust og kirkegården ødelagt».

Innbyggerne i Mosul mangler strøm, vann og mat.

Daesh løper mellom husene i Mosul, de har belter med selvmordsbomber. Min hotellnabos bror forteller at daesh fra Irak har rømt. De som er igjen er fremmedkrigere fra Afghanistan, Pakistan, Tunis, Tsjetsjenia, Syria, Kasakstan, Russland, Frankrike, Iran, Indonesia.

Hotellet var fullt av folk på flukt i eget land, alle høyt utdannede kvinner og menn. Alle har studert på Mosul universitet og jobbet i Mosul, blant annet som advokat, høyskolelærer, landskapsarkitekt og offentlig ansatt.

De må søke tillatelse for å oppholde seg i den kurdiske region.

Les også: Masseflukt fra kraftige kamper i Mosul


En krig kommer alltid i skyggen av en annen krig. Så mange lever et unntaksliv i Mosul, og venter på at krigen skal snu.

I vinter ble Mosul universitet knust av daesh. Det var det nest beste universitetet i Irak. Bøkene i universitetet ble brent. Alle snakker om hvor vakkert det var ved universitetet. Blomsteranlegg, parker og vakre bygg. De forteller om det med stolthet.


Kvinnene jeg møtte på hotellet har bodd i Mosul under daesh sitt regime. «It was a nightmare», forteller en av dem. «Daesh tvang barna til skolen der de lærte brutale metoder og ble hjernevasket. Vi holdt barna hjemme for at de skulle slippe skolen. Kvinner var tvunget til å bruke hijab, røyking var forbudt, menn ble nektet å barbere seg. Kun barna til daesh gikk på skolen.»

Jeg møter en venn hver gang jeg er på reise og jobb i Kurdistan. Vi kjører gjennom gatene i sentrum. Vi besøker Tawke, oljebrønnen, der et norsk flagg vaier. Vi drar på gundi (ut på landet) og diskuterer livet. Han snakker fremdeles trøndersk. Han savner Nidelva. Han jobber som Peshmerge (kurdisk soldat) i kampene mot daesh.

Les også debattinnlegget: Det er så møkkete i trondheimsskolene at jeg vil påstå det er helsefarlig



I den store offensiven i oktober 2016 deltok rundt 30.000 soldater i gjenerobringen av Mosul, som var okkupert av daesh siden 2014. Da ringte jeg alle mine venner, «tu cewani, tolkivei?»,«hvor er du, hvor skal du, skal du til Mosul?» spurte jeg. Jeg var redd.

Min venn skulle på jobb. Hans sjef ringte og ba han ta med seg mat. Soldaten tok med seg et varmt måltid. Hjemmelaget Kotelk.

Han bilte sørover, mot Mosul, og ringte sin sjef, generalen, for å varsle: «Nå kommer jeg.»

Sjefen stanset han: «Det regner bomber nå. Vent.» Så ble kontakten brutt.

Hans gode venn generalen svarte aldri på mobilen. Kotelken ble kald. Sjefen var drept.

Her svarer statsministeren på Leons (19) påstand om at hun begår et generasjonsran


Torsdag 20. oktober 2016 kom slaget ved Telskof, nord for Mosul.

Alle jeg kjente gikk i begravelser, i Duhok, Zaxo, også i Trondheim var det minnestund. Alle hadde en venn eller et søskenbarn som ble drept i kampene disse dagene, i den store offensiven mot daesh i Mosul.

Krigen som har pågått siden 2014 har ført til 3.000–4.000 drepte peshmerge. 9,000 peshmerge er skadet.

I 2014 da krigen startet ble 20.218 sivile irakere drept. 2015 ble 17.578 drept. 2016 ble 16.349 sivile drept. (Iraq Body Count)

En venn ringte meg fra utkanten av Mosul nylig. Han er sjef for en leir øst for byen, for flyktninger fra Mosul. En dag i november sendte han bilder av barn som kom i buss til leiren. De sov som sandsekker i bussen på vei fra Mosul. De var trygge og hadde sovnet.

Les også kronikken: Det norske oljeeventyret trenger ikke ta slutt



Daesh er på retur, sier han, men vi har fått en ny fiende nå. De er i utkanten av Mosul. De heter Hashad Al Sha`abi. (sjiamilits). De får ordre fra Qasem Suleimani (i Iran).

De skulle hjelpe den irakiske hæren med å stoppe daesh, men de har nå snudd, og vil drepe alle sunnier i Mosul. Det fryktes at de ikke vil forlate landet etter daesh og at de vil ta landområder fra kurdere i den østlige delen av Mosul, som kontrolleres av peshmerge.

Iranere vil lage en sikker korridor gjennom Irak til Syria. Da står kurdere i veien.

Min hotellnabo på flukt ringer. Hennes familie sitter fast i Mosul. Bydelen hennes er befridd av den irakiske hæren. En bror vil hente sin mor ut av Mosul for å ta henne med til den kurdiske region. Veien er stengt. De bomber på grensen mellom Mosul og Duhok.

«Hvordan kommer det til å gå», spør jeg mine venner.

«The Future is lost in Mosul», skriver min venninne fra hotellet.

En venn øst for Mosul skriver:

«Three good countries, three nations. Sunni, Shia and Kurdi.»


Hør våre kommentatorer og ukas gjest Ola Borten Moe snakke om den politiske situasjonen foran partienes landsmøter og tilstanden i norsk likestilling foran 8. mars

Les flere debattinnlegg på adressa.no/meninger

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

Kronikkforfatteren: Grete Ulvesli er ergoterapeut, og har jobbet som frivillig i en flyktningleir i Irak. 

Kronikkforfatteren: Grete Ulvesli er ergoterapeut, og har jobbet som frivillig i en flyktningleir i Irak. 

På forsiden nå