Redsel og angst sitter nå i veggene på min arbeidsplass. Jeg ønsker ikke å dvele ved norsk asylpolitikk, men dele mine betraktninger som ansatt ved et mottak.

Gjennom mitt arbeid som sosialkonsulent har jeg de siste 25 årene jobbet med barn, ungdom og familier, hvor jeg har veiledet og gitt omsorg til mennesker i små og større kriser. Dette har vært sterke og flotte mennesker som har trengt en pause, for å få igjen sikten og troen på at de greier å ta vare på seg og sine.  Alle erfaringene fra barnevernet, som barnevernskonsulent i kommuner og som faglig leder på barnevernsinstitusjon, har gitt meg solid kunnskap, og mye erfaring med ulike skjebner. Men da jeg startet i et mottak for enslige mindreårige, kjente jeg at det var annerledes enn noe annet jeg hadde jobbet med tidligere.

Mange av de enslige mindreårige asylsøkerne som kom til Norge høsten 2015 har nå fått opphold og er bosatt i kommuner. Men en betydelig del av disse flyktningbarna er fortsatt i mottak rundt omkring i landet og venter på å få asylsøknaden sin behandlet. Her sitter unge afghanske gutter som har ventet lenge på svar, flere av dem i over ett år. Gutter som vet at de sannsynligvis får avslag på asylsøknaden sin.

Les også: - Flykter før de har fått svar på asylsøknad

Læringskurven har vært bratt hele veien. I løpet av noen dager i oppstartsfasen mottok vi 14 ungdommer som hadde vært måneder på flukt, noen opptil år. Sultne, slitne og redde. I løpet av kort tid steg antallet til 34 unge under samme tak, fra flere land og med ulik bakgrunn og religion. Det var jenter og gutter i alderen 15 til 17 år. Noen sterkt preget av krig og flukt, med svært traumatiserte opplevelser i bagasjen. Andre hadde skjebnen behandlet med en mildere hånd. Jeg kjente sterk takknemlighet og ydmykhet over at jeg fikk ta del i dette mangfoldet. Å være en del av de som ønsket de unge velkommen til Norge. Å være en del av håpet og drømmen de hadde båret på gjennom den farefulle og usikre ferden hit. De hadde reist alene, uten noen form for omsorg eller beskyttelse. Hos oss kunne de senke skuldrene og få kjenne på en gryende trygghet. Samtidig fikk de bruke den tiden de trengte, kort eller lang, på å kjenne at nå var de endelig fremme, reisen var over. I vårt land var de i sikkerhet fra krig, vold og overgrep. Vi mottaksansatte ble tatt med inn i en hverdag fylt av takknemlighet, hvor glede, farger, dans og musikk hadde rangen, selv om sorgen og smerten fulgte dem, spesielt om natten når mørket og stillheten senket seg.

Kontrastene er store til de ungdommene som i dag sitter igjen på mottakene. Det er en ensartet gruppe. De er gutter som i all hovedsak er født i Afghanistan. Samtlige har flyktet hit uten familie, og ofte uten å kjenne noen på veien hit eller her. De fleste kommer til å få avslag på asylsøknaden, det vil si: «de har ikke greid å sannsynliggjøre sitt behov for beskyttelse». Redsel og angst sitter nå i veggene på min arbeidsplass. Borte er gleden, latteren, fargene og optimismen. Det er mange dager jeg åpner ytterdøra på mottaket, og trekker pusten dypt. Uviss på hva natten har bydd på, eller hva dagen vil bringe for disse unge menneskene som enda ikke er voksne, men har opplevd mere enn jeg kommer til å oppleve gjennom et langt liv.

Opptatt av asylbarna? Da bør du også lese denne:   - Asylbarn flykter i panikk

Per i dag sitter det 1519 enslige mindreårige i norske mottak. De venter alle i spenning på telefonen fra advokaten, eller det tykke brevet i posten med et vedtak om å være eller ikke være. Noen greier til en viss grad å fungere i hverdagen: de kommer seg på skolen relativt ofte, de holder seg noenlunde aktive på fritiden. Andre bare er: de har gitt opp å lære, de fyller dagene med søvn og nettene med tanker. De vegeterer sakte mens noen andre tar beslutningen om deres fremtid: vil de bli befridd eller hentet?

Tilbakemeldinger fra bekjente som vet hva jeg jobber med er ofte: «At du orker! Du har da erfaring og kompetanse til å jobbe med noe mer oppbyggende». Jeg orker, og ønsker, å være der for de enslige mindreårige, slik som mine kolleger også ønsker. Å holde ut sammen med dem, og ikke vende ryggen til den mest sårbare gruppa med unge mennesker vi har i Norge i dag. Hvorvidt jeg er enig eller ikke i vårt lands asylpolitikk, er for meg ikke avgjørende for å fortsette å jobbe i asylfeltet. Det som betyr noe, er at jeg kan være en voksen som setter noen gode avtrykk i et ungt harehjerte som har slått dobbeltslag så alt for lenge. Jeg vet ikke hvor den lille haren kommer til å hoppe, fordi det er utenfor min kontroll. Mest sannsynlig kommer jeg ikke til å få følge hans ferd videre inn i voksenlivet. Men jeg velger å tro at en plass inne i hjertet hans, der minnes han tiden på mottaket vårt, med trygge voksne som gav han gode opplevelser til tross for avvisningen.

Fikk du med deg denne kommentaren: So, ro lille mann

Det er med disse erfaringene vi møter guttene og deres traumer. Vi forsøker å gi dem rom mens de venter i en emosjonell transitt- tilværelse, hvor de har lite å tro på, men fortsatt holder fast ved drømmen om å vinne livslotteriet. Lotteriet hvor den eneste gevinsten er å få bli værende i trygge Norge. I denne maktesløse situasjonen for unge mennesker, som tidligere var fylt med livsmot og håp, står vertskommuner, representanter, frivillige organisasjoner og privatpersoner. Sammen står vi samlet, i full forståelse om å forsøke å skape en mening for de unge som trenger oss mest.

Ingen jobb har preget meg så sterkt som det å jobbe med enslige mindreårige flyktninger. Meninger, verdier og begrep har endret valør. Et eksempel er ordene «å bli hentet». Mange med meg har opplevd den hverdagsgleden det er å hente barn og etter hvert barnebarn i barnehagen. Et barn som kommer løpende mot deg og roper ut til de andre; «jeg blir hentaaa!». Ikke fordi de har hatt det vondt, men fordi de har store forventninger om at enda mer godt skal skje dem, de skal få enda mer kjærlighet.

Det uttrykket har forandret mening for meg. For de enslige mindreårige som nå venter i mottak er deres største angst nettopp «å bli hentet». Det er ensbetydende med politi, fengslig og tvangsreturnering til Afghanistan. For de aller fleste, er dette det verste som kan skje dem. De venter, og er til tider så redde for å bli hentet at de er så stille at de knapt høres eller kaster skygge. Heller glemt enn hentet.

Les også kronikken: Evnen til lek og vennskap er viktig for å lykkes i livet

Som barnefaglig ansvarlig ved vårt mottak har jeg bisittet ved alle advokatkunngjøringer og refereringer av søknadssvar til våre beboere. Etter at det ble bare afghanere igjen på vårt mottak, har denne prosessen ganske enkelt blitt «kinderegget»: man får tre overraskelser i ett. Men det har lite med den søte, hyggelige assosiasjonen vi vanligvis forbinder med ordet. Først kommer svaret på alderstesten: i løpet av et splittsekund får du beskjed om at du er blitt myndig, fordi du ikke kan dokumentere alderen din etter norske standarder. Deretter får du beskjed om at du må flytte til et ordinært mottak innen få dager. Altså; forlate alle du har delt hus, måltider og hverdager med. Til sist får du beskjed om at du har fått avslag på asylsøknaden din, fordi du strøk på din livs viktigste eksamen: «å sannsynliggjøre ditt behov for beskyttelse».

Hvorvidt historiene deres med påfølgende kroppslige traumer og reaksjoner er troverdige eller ikke, det er ikke min jobb å bestemme. Ei heller å hjelpe dem juridisk, noe som er ivaretatt av representanter og advokater som gjør så godt de kan innenfor de fastlagte rammene.

Det er derimot vår jobb som mottaksansatte å finne ut hvordan vi kan gi omsorg og støtte ungdommene, samtidig som vi ofte føler oss så maktesløse. Hvordan kan vi være «maktesløse på best mulig måte»? Klarer vi å så frø om håp og kunnskap og få de til å gro for livet i et ungt liv som oppleves så meningsløst? Klarer vi, sammen med ungdommene selv, å finne mening i det meningsløse?

Dette debattinnlegget er lest 70.000 ganger: Idyllen ble brutt av en brysk kommuneansatt med markeringsbehov

Alle våre ungdommer er ulike, slik som andre ungdommer. De reagerer ulikt på dårlige nyheter, de uttrykker følelser ulikt. Noen går inn i seg selv, mens andre søker trøst og nærhet til andre. De kommer fra ulike bakgrunner, og sliter med ulike traumer. På den andre siden finnes det noen fellesfaktorer, både i deres liv og i deres saker: for de fleste er det klart at de kan aldri dra tilbake til hjemlandet uansett hvor mye «penger vi lokker med». Som en del av det pålagte hjemlandsfokuset snakker vi om IOM (assistert retur til hjemlandet). Dette gir dem en betalt flybillett til Kabul og en liten sum penger til «å starte på nytt» eller greie seg de første månedene hvis de er heldige. Under slike samtaler brer angsten seg i rommet, kropper rister og trusselen trenger egentlig ikke nevnes med navn, men den har et navn, den heter Taliban. Et liv kan ikke måles i kroner og øre, og mine forsøk på å fortsette og snakke om assistert retur er ofte satt sjakk matt.

Én retursamtale, og etterspillet, sitter spesielt dypt i meg. Denne gutten våknet som en 16-åring, men i løpet av noen morgentimer «ble han voksen»: Alderstesten sa at han var over 20 år. Som ofte før falt assistert retur-argumentene mine sammen i møtet med den dype redselen han viste. Han hadde en ekstra grunn til at han ikke kunne dra tilbake til Afghanistan, foruten Taliban: han kunne ikke skuffe mammaen sin. «Hun har gitt alt og brukt alle pengene våre på å forsøke å redde meg». Hun som hadde født og fostret sin eneste sønn, for å deretter befale han om reise så langt bort han kunne. Vel vitende om at hun aldri ville få se han igjen. Han satt fremfor meg med tårer i øynene og var redd for at mamma ville bli skuffet over at han ikke hadde greid å få opphold i Norge. Retur til hjemlandet fremstod fortsatt like uaktuelt som det ville vært for meg å gå frivillig rett inn i døden. Deretter snakket vi lenge om mammahjerter. Hvordan de er skrudd sammen på tvers av landegrenser og kulturer.

«Ikke et sekund er jeg i tvil», sa jeg. «Mamma vil tilgi så lenge du får leve. Et mammahjerte greier alt, utholder alt og tåler det livet byr på så lenge hun ikke må bære sitt barn i graven før seg selv.» Det kom et forsiktig smil til tross for tårene, som smittet over på mitt kinn da vi bød hverandre god natt og en klem før jeg kjørte hjem den kvelden.

Les også: Vi kan ikke akseptere at etterkommere av adopterte skal måtte leve med samme fortvilte usikkerhet i nye 100 år

Dagen etter var han borte. De hvite veggene på rommet hans var fylt med dikt.      . De vakreste dikt til sin mamma, skrevet på norsk. Alle med budskap som: «Du så meg mamma og du forstod meg. Jeg vet du tilgir meg» Jeg velger å tro på ordene jeg sa, og at han av og til tenker på vår siste samtale og de gode opplevelsene på mottaket. Jeg velger å tro at han bærer med seg også noen gode minner i sitt bankende, redde hjerte, på flukten som lovløs i Europa.

Jeg er en mottaksansatt blant mange. Vi gjør så godt vi kan i en arbeidshverdag hvor vi opplever å være maktesløse. Jeg undrer meg tidvis på hvordan mine barn skulle greid overgangen fra barn til voksen fra en dag til den andre. Hvordan de hadde taklet å leve med redselen om å når som helst kunne blitt «henta» For å bli ført tilbake til et land med krig og terror. Til et land ingen av oss andre i familien lenger bodde. Ville det vært noen voksne der, langt hjemmefra, som lyttet og tørket tårer. Noen som så det unike i akkurat mitt barn, slik som jeg hadde sett det.

Hør våre kommentatorer snakke om politikken, kulturen og hva som egentlig skjedde på Høyres landsmøte. Gjester er kulturminister Linda H. Helleland og delegat fra Sør-Trøndelag, Rolf Jarle Brøske.

Les flere debattinnlegg på adressa.no/meninger

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

Kronikkforfatteren: Bodil Bulling er sosialkonsulent ved Steinkjer Mottakssenter, Avdeling for enslige mindreårige. Foto: Tore Venås