I dag for 75 år siden ble om lag 1000 norske lærere og lektorer arrestert og sendt på tvangsarbeid til Kirkenes.

Årsaken var at de nektet å bli medlemmer av en organisasjon som hadde nazifisering av skolen som formål.

Hendelsen var kulminasjonen i en strid som hadde utviklet seg i løpet av halvannet år. I Tyskland hadde Hitler gjennomført endringer i skoleundervisningen, i nazistisk retning. Ungdomsorganisasjonen Hitlerjugend var sentral, med obligatorisk medlemskap for tysk ungdom fra 1936.

Okkupasjonsmakten i Norge ønsket tilsvarende nazifisering her. 20. november 1940 skrev «kirkeminister» Schanke til lærerne: «Det er – – klart at det her ligger et ganske særlig ansvar på våre lærere, våre folkeoppdragere i en tid som denne».

Han ba dem undertegne en lojalitetserklæring der det blant annet sto: «Jeg erklærer på ære og samvittighet at jeg – -forplikter meg til i all min skolegjerning å ville gå inn for – å skape forståelse hos mine elever for det nye livs- og samfunnssynet som dette finnes uttrykt i Nasjonal Samlings program - -».

Les også: Vi må ta tilbake flagget vårt

Lærerne oppfattet brevet som en provokasjon. Deres ledere kjente brevet før utsendelse, og distribuerte et forslag til svar som fikk bred oppslutning. Der sa man at man ville være: « - tro mot mitt lærerkall og mot min samvittighet».

Utover i 1941 ble de fleste sivile organisasjonene, deriblant lærerlagene, nazifisert. De valgte styrene ble erstattet med kommissariske naziledere. Resultatet ble som regel at medlemmene meldte seg ut.

1. februar 1942 ble Quisling innsatt som ministerpresident. For å vinne makten over tjenestemennene måtte han samle dem i organisasjoner med hans folk i ledelsen.

5. februar kom loven om Norges Lærersamband, der lærere i alle skoleslag måtte være medlemmer.

Les også debattinnlegget: NTNU-forelesere stopper studenter som stiller kritiske spørsmål

Lederen, Orvar Sæther skrev: «Lærerne skal nå forberedes på den store oppgaven de har i den nye stat. Norges Lærersamband er midlet til å oppdra og lede lærerne inn på den veien de må gå- - ».

Han utdypet dette: «Det vil bli krevd en positiv innstilling og vilje til å sette seg inn i den nye livsanskuelse for derved å bli villige hjelpere til reisningen av den nye samfunnsbygningen, Nasjonal Samlings Ungdomsfylking (NSUF)».

NSUF hadde Hitlerjugend som modell. 3. februar 1942 ble medlemskap i NSUF gjort obligatorisk for ungdom mellom 10 og 18 år. Skolene ble pålagt å sende navnelister for medlemskap i NSUF.

Nazimyndighetenes påbud betød kamp. Lærerledere utformet utkast til svar på Sæthers brev, der man sa:

«Jeg finner ikke å kunne medvirke til en oppdragelse av Norges ungdom etter de linjer som er satt opp for NSUF’s ungdomstjeneste, da dette strider mot min samvittighet. Da et medlemskap i Norges Lærersamband – pålegger meg forpliktelse til en slik oppdragelse, - - finner jeg å burde meddele at jeg ikke kan betrakte meg som medlem av lærersambandet».

Les også: Vi kan ikke akseptere at etterkommere av adopterte skal måtte leve med samme fortvilte usikkerhet i nye 100 år

Brevutkastet ble distribuert for utsendelse 20. februar. 12.000 av landets 14.000 lærere sendte brevet, undertegnet med fullt navn.

23. februar erklærte departementet at de lærerne som ikke trakk sine protester før 1. mars, ville bli avskjediget, uten lønn og uten pensjon.

«Protestantene» mottok ikke februarlønn. Men det kom ingen reaksjon fra «protestantene» på avskjedstrusselen.

Situasjonen var meget pinlig for departementet. For å vinne tid meddelte det 26. februar: «Av hensyn til de veksler som den strenge vinter har trukket på landets brenselsbeholdninger, bestemmes det at det fra 27. februar førstkommende skal gis en måneds brenselsferie ved alle landets – skoler».

Orvar Sæther ba sine fylkesførere om å utarbeide liste «- over de verste lærerne innen sitt lagsområde. ---- Lagstaben skal da sette opp en liste over alt det lærerpersonale som bør avskjediges og settes inn i arbeidstjeneste».

Så kom altså den store arrestasjonen av lærere, 20. mars. De fleste ble skipet fra Trondheim til Kirkenes, der de måtte arbeide for okkupantene. Kirkenes var hovedhavn for forsyninger til kampene på Kola. Arbeid med lossing av skip og i materiell-lagre inngikk; dessuten på vei og anlegg.

Les også kronikken: Redsel og angst sitter nå i veggene på min arbeidsplass

Lærerkonflikten var svært uheldig for Quislings politiske prosjekt. Befolkningen støttet lærerne, og var misnøyd over stengte skoler. Myndighetene gjorde derfor et tilbaketog.

Allerede 25. april sendte departementet ut en melding: «Den situasjon som er oppstått - -, har vist at – – loven om Norsk Lærersamband er blitt misforstått og feilaktig tolket. - - Lærersambandet er en ren yrkesorganisasjon. Dens oppgave er å fremme lærernes faglige og standsmessige interesser. - - Den oppfatning at den enkelte lærer skulle være forpliktet til å utføre tjeneste i NSUF er en fullstendig misforståelse».

Planene om Lærersambandet som nazifiseringsorgan var oppgitt. Dette gjorde Sambandet mindre betenkelig, og lærerne meddelte at de aksepterte medlemskap. Lærerfangene i Kirkenes kunne returnere. Her ble det store forsinkelser. De siste dro fra Kirkenes 4. november. Etter hjemkomst gjenopptok lærerne arbeidet, og nazifiseringsoppgaven til Lærersambandet var glemt.

For Quisling hadde nederlaget store prinsipielle konsekvenser. Han ønsket å erstatte Stortinget med et Riksting. Dette måtte oppgis, noe han bittert bebreidet lærerne for.

Internasjonalt er lærerprotesten kjent som et vellykket eksempel på «sivil ulydighet».

Hør våre kommentatorer og gjest Trine Skei Grande snakke om hvordan Venstre-lederen forbereder landsmøtetalen og hvordan det står til med samarbeidet mellom Venstre og regjeringspartiene.

Les flere debattinnlegg på adressa.no/meninger

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter