Da boligpolitikk var velferdspolitikk

Bygging og salg av boliger skaper store profitter som tiltrekker seg stadig større deler av næringslivet.

I den siste Rapporten fra Norges Bank (22/3-17) beskriver en figur hvordan boliginvesteringer og oljeinvesteringer i 2015 er like store. Deretter avtar oljeinvesteringene mens stadig mer kapital satser på boligmarkedet.

Boliginvesteringene erstatter oljeinvesteringene, står det i rapporten. Mens byggekostnadene i perioden 1992–2016 er litt mer enn fordoblet er boligprisene i byene om lag 10-doblet. Den sterke prisstigningen på boliger har gjort bolig til luksusvare for stadig flere. Boligprisene har steget mange ganger mer enn lønningene og for folk flest har det bare vært mulig å skaffe seg en bolig ved å gjøre seg til gjeldsslave. Den veldige veksten i boliggjeld har skapt store overskudd i banker og kredittselskaper. En analyse av boligmarkedet gjort av Norges Bank (Aktuelle kommentarer 4/14), viser at det mest vanlige for folk som kjøpte en bolig i 2014 var at de lånte så mye at det utgjorde 3,5 ganger inntekten.

Etter boligkrisa rundt 1990 sa fagfolk at det maksimale som hushold kunne låne uten fare for å havne i gjeldskrise, var 2 ganger inntekten. I dag tvinges mange par til å låne det dobbelte av dette for å få en plass å bo. På kort sikt fører de høye boutgiftene til dårligere levekår fordi inntektene går til å dekke skyhøye boutgifter. På lengre sikt kan familier som sitter på ei gjeldsbombe få hele livet snudd opp ned om familien mister inntekt som følge av f.eks. arbeidsløshet. De samfunnsmessige konsekvensene av den høye boliggjelda kan også bli svært alvorlig, noe finanskrisa i 2007/8 har lært oss.

Les også: - Strengere boliglånsregler stopper ikke boligkjøp

Kan denne utviklingen snus? Kan bolig igjen bli et gode folk kan skaffe seg til en rimelig pris? Jeg har liten tro på at dette er mulig uten omfattende endringer i boligpolitikken. For det første må bankenes kontroll med boligfinansieringen reduseres kraftig. Boligfinansiering må igjen bli et statlig ansvar. For det andre må bolig ikke lenger være offer for markedskreftenes spill, men omsettes på et sterkt regulert marked.

De første 100 årene til arbeiderklassen i Norge var et liv i usle boliger, brakker og gråbeingårder. Rett etter første verdenskrigen prøvde fagforeninger i Trondheim og Oslo å starte egne boligbyggelag, men måtte gi opp fordi de manglet finansiering. Boligspørsmålet hadde høy prioritet hos Nygaardsvold-regjeringa og i 1938 fikk den gjennomført den første boligtellinga i Norge. Den viste at arbeidsfolk bodde i overbefolkede og dårlige leiligheter. Det var vanlig med fem personer på ett rom og kjøkken. Under krigen ble 12000 boliger jevnet med jorda. I 1945 manglet det 143000 boliger for at folk skulle ha et sted å bo.

Boligspørsmålet fikk første prioritet da den norske velferdsstaten skulle bygges etter krigen. I denne situasjonen tok DNA- regjeringa to viktige grep som gjorde det mulig på rekordtid å sikre folk rimelige og gode boliger. Det første var opprettingen av Statens Husbank i 1945. Det andre var utbyggingen av de store kooperative boligbyggelagene, som skulle stå for bygging og regulert omsetning av boliger.

Opptatt av debatt? Les også: Jeg har svart belte i å være mamma og merker en stadig større etterspørsel etter godis

Husbanken lånte ut til enkeltpersoner og boligbyggelagene. I starten var avdragstida hele 100 år og renten 2,5 prosent, fast i 25 år. I tillegg bidro folk med dugnadsinnsats slik at boligprisene ble så lave at nesten alle hadde mulighet til å skaffe seg en ny bolig. I de beste årene på 70- og 80-tallet ble det bygd mer enn 40000 boliger i året, om lag det dobbelte av det som har vært vanlig etter år 2000.

Den gangen kunne du, om du hadde medlemskap i et borettslag, få kjøpt en rekkehusbolig til 50000 kr (270000 i 2016). Men skulle du selge boligen, måtte den selges til samme pris bare justert for prisstigningen. Markedet og privatbankene spilte en underordnet rolle. I 1970 sto Husbanken for 70 prosent av boligfinansieringen i Norge.

Etter oljekrisen først på 70-tallet, lyktes sterke høyrekrefter i USA og seinere England under Thatcher, å få gjennomslag for en omfattende markedsliberalisering av den økonomiske politikken. Høyrepolitikken slo etter hvert igjennom i alle markedsøkonomier, også i det sosialdemokratiske Norge. Få områder av norsk økonomi var så regulert som boligsektoren, og det var på dette økonomiske område vi nå fikk se de største endringene.

Mer debatt: Uansvarlig å la barnetogene samles i byene 17. mai

Fra 1979 har DNA og Høyre-regjeringer kommersialisert boligpolitikken bit for bit, den strenge rentereguleringen og utlånsreguleringen av forretningsbankene ble oppgitt og borettslagene fikk oppløsningsrett. Dette, sammen med en rekke andre tiltak, førte til at boligfinansieringen flyttet seg fra Statens Husbank til den private banksektoren. Bolig var ikke lenger et samfunnsansvar, men overlatt markedet og det private initiativ.

I 2016 står banker og privatinstitusjoner for 97,7 prosent av boligfinansieringen.

Da den norske velferdsstaten var under oppbygging ble retten til å ha en god bolig sett på som en menneskerett. Den gangen fulgte politikerne opp med et boligpolitisk løft som vi i ettertid kan være stolte av. I dag er det også tusener av unge folk som ikke har muligheter til å skaffe seg en god bolig.

Boligpolitikk er igjen i ferd med å bli et topp prioritert område og kan bli viktig i årets stortingsvalg. Men er det i dagens situasjon mulig å tenke seg en helt ny boligpolitikk? Kanskje kan vi få hjelp til å utvikle nye boligpolitiske ideer fra de gode årene da boligpolitikk var velferdspolitikk?

Hør våre kommentatorer snakke om Ap-krisen, tigging og media som nyttige idioter.

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter