Domstolene må ikke bli redskap for forvaltningen

Domstoladministrasjonen (DA) fikk et samfunnsoppdrag i 2002. Den første direktøren var Knut Sæther – en profilert rådmann, men dessverre uten erfaring fra domstolene. Sæther formet organisasjonen, som i hans tid vokste fra én til 90 medarbeidere. Først i avskjedsintervjuet røpet han målsettingene (Rett på Sak 4/2007):

- Han ble «møtt med råd om at den viktigste oppgaven var å få mer penger til domstolene. Dette var Sæther ikke enig i.»

- Etter hans mening var systemet «stivt og bakpå». Han ville bryte ned skillet mellom dommere og funksjonærer, som han kalte «herskere og tjenere».

- DA måtte «ikke bli for mye av et serviceapparat for domstolene».

Sannelig satte han en støkk i oss.

Les også: - Får livet på vent når domstolene sultefôres

Etter 15 år med DA fremstår Norge multikulturelt. Kriminaliteten er tøffere enn noensinne, og tvistene mer kompliserte. Advokatene er drevne og spesialiserte. Samtidig forventer DA at vi skal bruke mindre tid på sakene – holde kjappe rettsmøter og levere raskere og kortere dommer.

Bevilgningene til alle domstoler reduseres. Frostating lagmannsrett er pålagt å flytte flest mulig saker fra Kristiansund, Molde og Ålesund til Trondheim. Da sparer vi utgifter for tre dommere. Partene får reiseregningen – for seg selv, advokater, vitner og sakkyndige. Videre har vi fått beskjed om at det ikke lenger blir kjøpt fagbøker til biblioteket. Og to årsverk skal bort – to dommere, fordi vi er eldre enn funksjonærene.

Imens utvikler DAs ingeniører systemer som kanaliserer det merkantile arbeidet til dommerne. Tiden til dømmende virksomhet krymper.

Man kan trygt si at Sæthers holdninger sitter i veggene.

Grunnloven skiller mellom de tre statsmaktene: Stortinget, forvaltningen og domstolene. DA tilhører den andre statsmakt, domstolene den tredje. DA er underlagt forvaltningsloven og offentlighetsloven. Fundamentet for oss er derimot domstolsloven, tvisteloven og straffeprosessloven.

Les også: Underbemannede domstoler tvinges til å gi lavere straffer

Domstolene må ikke bli redskap for forvaltningen. Vi skal være uavhengige – i krig og fred. Derfor blir det galt når DA – unnskyld uttrykket – sauser sammen statsmaktene. Så sent som i siste utgave av Advokaten (magasin for advokatene) uttaler kommunikasjonsdirektøren seg om økonomien – om at domstolene «som øvrige deler av den statlige forvaltning» er underlagt Avbyråkratiserings- og Effektiviseringsreformen.

Ikke hører jeg til forvaltningen, og ikke er jeg byråkrat. Det er misforstått identifikasjon å behandle domstolene som underliggende forvaltningsorganer. Når sto DA sist på barrikadene for vår uavhengighet?

DA skulle være ambassadører. Når jeg forteller hvermannsen at jeg er dommer, får jeg svar:

– Aha, fotballdommer!

Eller:

– Så du jobber i Domstoladministrasjonen!

Selv journalister snubler i begrepene lagmannsrett og lagrette. Folk flest nikker til Høyesterett, men mange vet ikke forskjell på tingrett og lagmannsrett.

Opptatt av debatt? Leste også: Vi mista pappa for over 30 år siden, men han døde ikke før nå

DA burde klargjøre domstolenes funksjon og særpreg for både rikspolitikerne og resten av samfunnet. Tydeliggjøre nødvendigheten av forsvarlige rammevilkår. Det er vist altfor lite engasjement for slik utadrettet virksomhet.

I 2002 trodde jeg at DA skulle bli vår venn – som banebryter og talerør. Men dessverre, siden starten har de ødet tid og krefter på kamp mot dommerne. Det gjelder prinsipielle spørsmål – herunder sidegjøremål, etterutdanning, og dommernes rettslige stilling når tingretter slås sammen. Ved uenighet tyr DA lett til Regjeringsadvokaten, som brukes mot oss. Det har skadet det som skulle vært et fruktbart samarbeid med Den norske Dommerforening.

Er dommerne hulemennesker? Direktøren forfører politikerne med et bilde: Vi arbeider som i steinalderen. Så får han IKT-utstyr mot løfte om innsparinger. Stillingskutt og mindre til drift. Robotene lar imidlertid vente på seg.

Mer debatt: Hennes siste minne fra ungdomsskolen og avslutningsfesten ble å sitte stille og trist i baksetet

Norske dommere er ikke langsomme byråkrater. Vi jobber 25 prosent overtid. De større domstolene sliter mest med restanser. I de mindre opplever man sterkere stolthet og identifikasjon. Der tas det krafttak når man ser at det monner. Men alle har et metningspunkt. Hvis du yter 125 prosent og ikke kommer à jour, da er det større sannsynlighet for at du dumper ned på 110 prosent enn at du øker innsatsen til 150 prosent.

Knakkwurst og sosisser. Produksjon ble et moteord på 1990-tallet. DA briljerer med tall og kurver. Intet vondt sagt om industrien, men ordet produksjon hører ikke hjemme i domstolene. Arbeidet vårt er sammensatt, muntlig og skriftlig. Vi behandler mennesker. Og ikke to rettssaker er like – alle er unike. Som den tidligere lederen for Danmarks Høyesterett sa:

– Domstolene er ikke pølsefabrikker.

Vi må ikke komme dit hen, at vi bruker mer tid på å avvise og nekte, enn å behandle saker. Og systemmakerne må ikke bli ivrigere til å regulere enn forenkle.

Jeg håper at DA snarest gravlegger industrisjargongen. Det kan bidra til bedre forståelse av det vi gjør – innad og utad. Språket er rikt: Vi driver dømmende virksomhet. Treffer avgjørelser og står for saksavvikling.

Se også denne tv-duellen: Hvor i Trøndelag finner vi det viktigste historiske stedet?

Juni er tiden for skussmål. DA bør også få karakterer en gang i året. Nå starter sommerferien, men når vi setter i gang i august, bør DA legge om både tenke- og talemåter. Jeg er ikke alene om å mene at:

- DAs viktigste oppgave er å skaffe midler til robuste domstoler.

- Dommere skal konsentrere seg om kjernevirksomheten, og avlastes for det som utredere og funksjonærer kan ta seg av. Vi er like på den måten, at alle er samfunnets tjenere.

- DA er til for domstolene, og ikke omvendt.

Vi må stille krav til Domstoladministrasjonen.

Hør våre kommentatorer og gjest Marvin Wiseth snakke om britisk valg, jordbruksoppgjøret og kulturkrangel

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter