Noe lukter veldig innestengt i Trondheim. Men Arbeiderpartiet har mistet luktesansen.
Gjennom 14 år har Ap, med ordfører Rita Ottervik på toppen, bestemt og regjert i Trondheim. De fleste andre politiske partier har etter hvert flokket seg rundt makten. Det er i seg selv hverken kritikkverdig eller unaturlig. Politikk handler ikke bare om å mene noe, men også om å skaffe seg makt for å gjennomføre den politikken man står for. Å søke makt er en høyst legitim del av det å drive med politikk.
Utspill mot ferierende ordfører
Likevel er det grunn til å stoppe opp med jevne mellomrom og se hvordan makten utøves. Det er særlig to prinsipielle forhold vi ønsker diskusjon rundt: Sikrer vi innsyn i og åpenhet om den daglige makt-utøvelsen? Har vi sett en utvikling der viktige diskusjoner og beslutninger er flyttet bak lukket dør på ordførerens kontor? Derfor tar vi til orde for en evaluering av den formelle praksisen, og etterspør en diskusjon om hvordan makten utøves.Politisk makt i Norge springer ut av folket, velgerne. Når folket er misfornøyd med dem som er valgt, kan de velge noen andre ved neste valg. Situasjonen i Trondheim er spesiell, fordi velgerne har gitt Ap en enestående maktposisjon. Spørsmålet som kontinuerlig må stilles er om makten blir etterprøvd, kontrollert og stilt til ansvar. I Trondheim har denne maktkritikken generelt vært altfor for svak.
- Trondheimspolitikken trenger mer åpenhet
Makten må stilles til ansvar for flere forhold enn den daglige drift og tjenesteproduksjonens kvalitet og omfang. Forvalter flertallet av de folkevalgte sitt mandat på en måte som er grunnleggende bra for hele befolkningen, som er inkluderende, som innbyr til åpenhet, raushet og medvirkning?
En rekke saker og hendelser, både internt i den kommunale administrasjonen og gjennom beslutninger som berører mange i byen, viser at spørsmålet er berettiget. Derfor er det på høy tid med en debatt som handler om åpenhet, innsyn og inkludering. Og, ikke minst, om forholdet mellom folkevalgte og administrasjon, særlig ordfører og rådmann. Dette er bakgrunnen for at vi har vi tatt initiativ til en slik debatt gjennom en evaluering av dagens praksis.
Storkoalisjonen omfatter alle partier unntatt to. Høyre og Frp har til sammen over en fjerdedel av velgerne i ryggen, og utgjør opposisjonen. Ifølge Arbeiderpartiets logikk kunne også disse to partiene i teorien ha inngått i koalisjonen. Da kunne hele formannskapsmøtet vært gjennomført på ordførerens kontor. Dette er spissformulert, men illustrerer dagens praksis i Trondheim. Et sentralt spørsmål er da om byens borgere får innsyn i hvem som står for hva, når diskusjonen er uttømt før de offisielle møtene er satt. Dette er prinsipper vi bør kunne diskutere åpent, og som også mediene har et ansvar for å ta tak i.
Snøhvit og de seks dvergene
Et viktig prinsipp i formannskapsmodellen (i motsetning til en parlamentarisk modell), er at rådmannen og hans/hennes administrasjon opptrer på et faglig grunnlag. Det er faglige hensyn og vurderinger som skal ligge til grunn for arbeidet, ikke politiske. Ingen enkeltpolitikere, heller ikke ordføreren, skal kunne gripe inn i rådmannens saksbehandling eller korrigere rådmannens faglige vurderinger. Vi vet imidlertid at det har skjedd i Trondheim.
Ordningen med at ordføreren alene i praksis kan sile saker, sende dem tilbake og gi politiske føringer, er uheldig av mange årsaker. For det første er det et viktig prinsipp at saker fra administrasjonen skal nå alle de folkevalgte i formannskapet - til samme tid. Det slår kommuneloven fast. Så er det formannskap eller bystyre som gjør vedtak som gir politiske føringer.
Om politiske føringer blir gitt bak lukket dør på ordførerens kontor, er det uheldig. Det kan stilles spørsmål ved om det kan hindre vesentlige saker i å bli utredet eller fremmet. Eller om det stanser faglige råd før de kommer frem til formannskapet. Når kommunalråd Sissel Trønsdal i Adresseavisen 19. juli sier at gjennomgangen vi etterlyser er ivaretatt, er det feil. Utredningen hun viser til handler om hvordan vi skal organisere den nye kommunen når Trondheim og Klæbu slår seg sammen. Det er et helt annet tema.
Problemstillingen vi tar opp, har ingen relasjon til debatten om parlamentarisme i Trondheim. For tiden er den saken død. Derfor forholder vi oss til formannskapsmodellen og prinsippene som berører denne. Det uvanlige i denne saken er at initiativet til mer åpenhet og medvirkning kommer både fra innsiden av koalisjonen og fra opposisjonen. Vi tok dette initiativet av flere grunner. På generelt og prinsipielt grunnlag er det sunt med en jevnlig revisjon av demokratiet. Selvransakelse og selvkritikk er øvelser man bør gjøre regelmessig, for å reparere svakheter og utvikle nye sider ved folkestyret. I Trondheim har vi dessuten over flere år sett en makttilfredshet som få andre kommuner av en slik størrelse opplever. Når ett stort parti bestemmer «alt» over lang tid, påvirkes den politiske dynamikken. Blir det for eksempel slik at det store partiets muligheter til å belønne og straffe påvirker lysten og evnen til åpen maktkritikk? Man behøver ikke være statsviter for å forstå at det kan utvikle seg ukulturer. «All makt korrumperer, absolutt makt korrumperer absolutt», som briten John Acton fastslo for over hundre år siden.
Opoku: - Vi er ikke interessert i den typen samarbeid vi har nå
Den som forvalter mye makt bør være ekstra påpasselig og hegne om de prinsippene som gir den sunne maktfordelingen demokratiet skal ha. Ydmykhet og lydhørhet ville dessuten fremstått som gode kvaliteter. Det er trist at Ap i Trondheim er så lite villig til å ta denne debatten. Nærmest rutinemessig avfeies forslag de ikke har underskrevet selv. Vi som er folkevalgte er ikke bare partipolitikere, vi har også et ansvar for å forvalte demokratiet på vegne av hele byen.
Litt utlufting i rådhuskontorene ville vært sunt.