Det økonomiske systemet vi opererer innenfor i dag gir oss ikke lenger logiske løsninger, sett fra et bærekraftig og menneskelig perspektiv.

Det er ingen mangel på konferanser og seminarer som handler om å finne framtidens løsninger. Alle som arbeider med bærekraftsspørsmål har i dag et stort dilemma – hvilke konferanser skal man prioritere? Og hva er det mest miljøvennlige valget? Forrige uke er jeg glad jeg valgte Oslo.

Ifølge Adresseavisens kommentator Morten Langfeldt Dahlback var det en forvirrende opplevelse å overvære den internasjonale konferansen, Trondheim Sustainability Science Conference i regi av NTNU på Clarion Hotel.

Hvor går veien videre nå når tallene går i feil retning i EU, og det ikke er mulig å gjøre mer innenfor de eksisterende systemene? Nettopp, der er stikkordet, systemene må endres, men for enkelte også bevisstgjøres før neste smarte innovasjon kan gjøres. Og antakelig handler det ikke om teknologiens innovasjoner denne gangen, men om endring av ikke-materielle systemer, organisasjonsutvikling, nye verdisett og kultur. I Oslo var professor emeritus John Ehrenfeld en av hovedtalerne. For 20 år siden var han en svært sentral gjesteprofessor ved oppbyggingen av Program for Industriell økologi ved NTNU. Industriell økologi har utforsket systemer på ulike nivå i samfunnet på tverrfaglig vis i relasjon til miljøbelastning, produksjon, og ressursbruk. Store kretsløp og synergieffekter har vært kartlagt, og diskusjonen har gått høylytt rundt hva som egentlig er et globalt bærekraftig forbruk og samfunn.

LES KOMMENTAREN: Frister det med blågrå hud og nyreskader?

John Ehrenfeld var professor ved MIT i USA og er opprinnelig en typisk teknolog. Nå snakker han om at vi trenger en ny omsorgsstruktur i samfunnet skal vi klare å utvikle oss videre. Vi må se bærekraftsprosjektet som et mål om å få mennesker til å blomstre, og å utvikle sitt fulle potensial. Han bruker begrepet «Flourishing». Ehrenfeld etterlyser mer bruk av vår høyre hjernehalvdel framfor vår venstre. Det betyr at vår evne til å tåle det uforutsette, være fleksibel, bruke kreative og skapende evner, i tillegg til å utøve empati og omsorg for seg selv og omverden vil stå sentralt. Det typisk vestlige samfunnet i dag, er nettopp som kommentator Dahlback refererer, fragmentert og uten helhetstenkning. Det domineres ifølge Ehrenfeld av vår venstre hjernehalvdel. Relating Systems Thinking to Design, heter den årlige konferansen i Oslo.

Gjennom fantastisk bildemateriale fortalte en annen taler på konferansen, urbanist og professor Karl Otto Ellefsen, om den industrielle utviklingen som har foregått i det lille fiskeværet Myre i Vesterålen over 40 år.

Han presenterte stedet gjennom fem lag: historie, produksjon og flyttemønster, industri og modernisering, den sosialdemokratiske velferden, markedsliberalisme og produksjon i global påvirkning.

Dette viser kompleksiteten og det store behovet for samspill, tverrfaglighet, men også etter hvert verdivalget som må gjøres innenfor både politikk, kultur, og industri for å skape bærekraftige levekår. Er det økonomien som alltid skal trekke det lengste strået? Hvorfor skal man tviholde på fiskeværet i Lofoten, spurte en av tilhørerne? Ja godt spørsmål. Hvorfor vil vi bevare våre «utkantsteder» som boområder? Det er et kulturelt verdivalg vi tar i dag, og historisk er det naturressursene som har gjort det logisk og rett. Det vil kanskje også bli realiteten i framtida. Nå kommer vi til elefanten i rommet. Det økonomiske systemet vi operer innenfor i dag gir oss ikke lenger logiske løsninger, sett fra et bærekraftig og menneskelig perspektiv. Når det lønner seg å sende rundfisk fra Myre til Kina for å få den filetert og deretter tilbake til Norge for pakking og salg, så er det noe ganske alvorlig som skurrer. Gunnerusprisvinner Carl Folke som ble hyllet her i Trondheim, er faktisk en av de få som har begynt å løfte disse spørsmålene opp i det offentlige rom, gjennom begrepet økologisk økonomi. Hans institutt forsker på sammenhengene mellom økologi, sosiale forhold og økonomi. Det er viktig at dette nå blir tatt på alvor av flere. Det er ikke nok å snakke om sirkulær økonomi. Dette begrepet omfatter ikke systemendringer på høyt nok nivå. «Reglene» forblir de samme.

LES KOMMENTAREN: Ubehagelig forskning må tas på alvor

Løsninger så langt for sirkulær økonomi, kan føre til at man sender sine sko til reparasjon i Kina for å skape gjenbruk og «sirkulært forbruk» – hvor miljøsmart er det? Ved å utnytte billig utenlandsk arbeidskraft blir nye produkter altfor billige i forhold til hva det koster å reparere dem av håndverkere og servicepersonale her. Kompetansebygging og arbeidsplasser forsvinner lokalt her. Norske produksjonsbedrifter er nærmest eksotiske.

Tilbake til Trondheimskonferansen. At en sydentur ikke betyr særlig, kun ett tonns CO₂-utslipp, var merkelig utsagn på en miljøkonferanse. Beregninger tilsier at vi har 1–2 tonn CO₂-utslipp hver av oss i et framtidig bærekraftig og rettferdig samfunn. Det betyr at på en sydentur har man egentlig svidd av et års forbruk. Det har med andre ord betydning. Miljøstatistikken sier jeg bør skaffe meg en hage eller hund. Da får jeg spenning og arbeidsoppgaver som holder meg hjemme større deler av året!

Det blir antagelig en smertelig mental kamp for oss rike å gå i gang med neste trinn i utviklingen mot et blomstrende og bærekraftig samfunn. Men om vi kobler på hjertet, og høyre hjernehalvdel for å utforske hva som gir et godt liv, kan det vise seg at det faktisk blir en spennende reise å oppleve mangfoldet av mennesker i blomstring! Kanskje det du skaper sammen med naboen blir viktigere erfaring enn noen forskeres åpne og retningsløse analyser. Dersom framtidens økonomiske system kommer i samspill med naturens prinsipper og dermed vår intuisjons logikk, kan det bli riktig så bra! Det skal være lett å ta de gode valgene.

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

Kristin Støren Wigum