Trenger fastlegene bedre styring som ledd i rekrutteringssvikten eller kan problemet løses på en annen og bedre måte?
Leser med interesse lederen i Adresseavisen 25. oktober om at «Legetjenestene bør styres bedre enn i dag» og tenker med det å kaste meg inn i debatten etter «trønderopprøret».
Jeg har vært allmennlege i Trondheim siden 1989 og fastlege siden 1993. Jeg har arbeidet etter alle modeller som finnes: Fastlønn, helprivat og fastlege med tilskudd per pasient på fastlegelisten (procapitatilskudd).
Les kronikken som startet trønderoppørert her: Fastlegeordningen vakler
I dag dekker ikke tilskuddet innenfor normale listestørrelser, inn de faktiske utgiftene. Selv betaler jeg hele tilskuddet pluss ca. kr 30 000/md. for å komme i null. Om jeg skulle bli syk, vil jeg i utgangspunktet ikke være i stand til å dekke dette beløpet ut ifra det jeg får i tilskudd. Dette også fordi jeg som selvstendig næringsdrivende ikke har rett til å få utbetalt sykepenger før jeg har vært fraværende i 16 dager. Siden det ikke er andre inntektsbringende elementer i praksisen enn meg, vil det jeg deretter får i sykepenger ikke være nok til å dekke inn driftsutgiftene som kreves, ved siden av utgifter til livsopphold.
Differansen mellom det en får i tilskudd og det som kreves for å drifte et legesenter har økt betraktelig de siste år og når det gjelder mangel på rekruttering, ligger nok en del av svaret i akkurat dette økende gapet. I tillegg kommer den økte arbeidsmengden som bl.a. har kommet med samhandlingsreformen.
Les også Adresseavisens leder: Legetjenestene bør styres bedre enn i dag
Hvordan kan dette gjøres bedre?
Tilskuddet må økes slik at en lege med en normal listelengde gjennom tilskudd, får dekket det meste en måtte ha av faktiske utgifter. Tilskuddet er etter min mening en forutsetning for videreføring av selve fastlegesystemet da dette er bundet til den enkelte pasient.
Et fast driftstilskudd som enkelte av mine kolleger har tatt orde for, vil gi større sårbarhet for legen. Mesteparten av disse økte utgiftene et økt tilskudd vil føre med seg, kan hentes inn ved reduksjon av det en får i behandlingstillegg, slik at utgiftene myndighetene måtte ha blir noenlunde de samme. Gjennom en slik ordning vil en nærme seg en fastlønnsordning uten at insitamentet mht. selvstendighet blir for mye berørt.
Den ordningen jeg skisserer, ble prøvd ut under fastlegeforsøket som gikk fra 1993 til 2000, men forlatt. En slik ordning vil gi en bedre økonomisk trygget samtidig som de totale utgiftene til fastlegeordningen ikke øker vesentlig. En bør og være klar over at fastlegeordningen i sin helhet utgjør 3,4 prosent av det totale helsebudsjettet og mindre enn det bare økningen i spesialisthelsetjenseteutgiftene utgjorde i 2016. I tillegg blir 90 prosent av alle pasienter ferdigbehandlet hos fastlegen så samfunnsøkonomisk er fastlegeordningen ikke dyr.
Les også Steinar Westins kommentar: Rakner fastlegeordningen?
Hva med fastlegenes økte arbeidsmengde?
I kjølvannet av samhandlingsreformen har det dannet det seg et bilde fra både Nav og spesialisthelsetjenesten at fastlegene blir vurdert til å skulle inneha en sekretærfunksjon: «Gå til fastlegen for sykemelding, fastlegen skal følge pasienten med de og de blodprøver, røntgen etc.» Hos Nav teller fem minutter hos en psykolog mer enn tre års oppfølging hos en fastlege når det gjelder å vurdere en pasients arbeidsevne. Denne sekretærfunksjonen er både arbeidskrevende og irriterende.
Der hvor spesialistene vurderer diagnostiske kriterier og behandling, er fastlegens oppgave i tillegg å vurdere hva dette har å si for den enkelte pasient i dennes hverdag. Dette kan gjerne gjøres i samarbeid med spesialister, men ikke etter deres eller Navs diktat.
Et eksempel på et godt sted å begynne forbedring, kan være med multidosepasienter. Dette er pasienter som får utlevert medisinene sine fra apoteket i en rull. Dette er også pasienter som i snitt ofte er i kontakt med spesialisthelsetjenesten og får forandret på sine faste medisiner. Etter utskrivelsen får fastlegen beskjed om hva som er gjort. Deretter må fastlegen rette opp den listen over faste medisiner og sende den til apoteket for forandringer. Det burde være mye lettere om den lege som skrev ut pasienten fra sykehuset, kopierte medisinlisten og sendte den over til apoteket selv som et ledd i utskrivingsrutinene. Dette ville avlaste fastlegene for en unødvendig stressfaktor.
Opptatt av debatt? Les også: Nå er det så dårlig stemning blant sykepleierne at det bruser i trærne ved St. Olav
Hva med selve styringen?
I Adressaavisens leder ytres det også ønske om bedre styring av fastlegene. Jeg mener at fastlegene har og bør fortsatt ha stor grad av råderett og bestemmelse over egen hverdag. Et overordnet mål for medisinstudiet i Trondheim var å sikre mangfold blant fastlegene. Man ønsket forskjellige legetyper for å kunne ivareta forskjellene det er i behov for tjenester de enkelte mennesker og deres personlighetstyper måtte ha. En økt styring vil også gi økt krav om likhet i tilnærming til problemstillinger og bearbeiding av disse. Dette vil gi færre muligheter til å kunne møte pasientene i kraft av sin egen personlighet og ikke bare som lege.
Frihetsfølelsen er også et av de viktigste momentene for nettopp å ville bli fastlege. Om dette rokkes ved, er jeg redd mangel på rekruttering vil bli enda større.
Mer debatt: Nå må jeg sove med fatle, skrive dette med en hånd, men det går over: Det ble en solskinnshistorie
Forgubbingen har blitt et tema, men et forventet problem. Da fastlegeforsøket ble startet i 1993, var det 63 fastleger i Trondheim. Her som overalt i landet, kom mangelen på primærleger objektivt til syne. Det ble i løpet av kort tid ansatt mange fastleger og i dag er det ca. 165 fastleger i Trondheim. Dette har ført til en relativ likhet i alder blant mange fastleger. I dag ser vi mange bli pensjonister. I løpet av de neste 10 til 15 år vil det bli flere.
Dersom det gjøres noe for å bedre arbeidsforholdene, som igjen gir økt rekruttering, vil ikke dette bli noe problem. I motsatt fall er jeg redd vi nå bare har sett «toppen av isfjellet» på fastlegekrisen.
Hør våre kommentatorer og gjest Daniel Johansen snakke om hvordan Midtbyen skal overleve, matsvinn og lyden på kino.
Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter