Ei kirke å elske

Grunn 47 av 100 til å #ælsketrondheim i 2015: «Vår Frue kirke. Kirken med størst hjertevarme i Trondheim. Rom for alle, og omsorgen tar aldri slutt. Kirken har 170000 besøkende i året. Noen er rike, noen er fattige, men i dette kirkerommet spiller det absolutt ingen rolle.»

Les også: Feiret med kongelige gjester i Nidarosdomen

Dette er historia om ei soknekirke som ble byens åpne omsorgskirke. Det er historia om ei verna middelalderkirke som gir ly for noe av byens mest utsatte liv. Der slitte kropper går foran slitasje på gulv. Det er historia om en riksantikvar som tillot å sette inn kjøkken, da han så hva som faktisk skjedde der. At det dekkes langbord, så sult og tørst kan stilles og fellesskap bygges.

Det er historia om en by som samla seg til økonomisk dugnad og stilte med rekordmange 35 millioner kroner til oppussing av den slitte «Frua» til hennes 800-årsdag i 2007. Det viste seg nemlig at Frua slett ikke var glemt. Hun var i hjertene og livs- og familiehistoriene til svært mange. Og i forberedelsene til 800-årsjubileet kom alt dette fram. En kompetent og engasjert jubileumskomite under ledelse av Per Ottesen sørga for plan i arbeidet, i tett samarbeid med Nidaros Domkirke og Vår Frue menighet, domprost, historikere fra Nidaros Domkirkes restaureringsarbeid og NTNU, kirkevergens folk. Og ikke minst Trondheim Bys Vel, Trondheim kommune, byens finansinstitusjoner og en mengde firma og private givere, sørga for at da kong Harald valgte å være tilstede på gjenåpninga av Vår Frue den 11. 11. 2007 i stedet for cup-finalen på Ullevål – da strålte Frukjerka, fra det gullbelagte spiret og heilt inn til sølvhjertene på alteret. Og Frua kunne gis tilbake til byen, og med visjonen om å være byens åpne kirke. Kirka på byens torg, det vakreste rommet i byen skulle gis tilbake til alle, med særlig rom for det utslåtte og sårbare livet.

Kronikk: Alle vi som arvet Luther

Og hvorfor ble det sånn? Vi kan si at det var fordi Kirkens Bymisjon hadde etablert seg i Trondheim i 1991 og gatepresten hadde fått bruke sakristiet i Vår Frue til varmestue for gutta i parken på lørdager, og så begynt med torsdagsmesse og suppe. Vi kan si at det var fordi menighetsrådet var modig og realistisk. Vi kan si at det var fordi Kirkens SOS hadde holdt nattåpen kirke i helgene og tilbudt et sted for stille samtale, lystenning, forbønn. Eller vi kan si det var fordi kirketjener Minny Johansen lot dørene stå åpne da hun var i kirka for å vaske og stelle, og samtidig holdt hun kaffen varm og hjertet åpent for den som trengte en prat. Det er klokest og riktigst å si at alt dette spilte sammen. Det er en lang tradisjon for åpenhet og omsorg i Vår Frue – mange har bidratt, også gjennom diskusjonene om hva framtida for kirka skulle være. Og for den som vil lese om dette i detalj, anbefales tidligere domprost Knut Andresens bok «Fra soknekirke til sentrumskirke» fra 2008. For den som er historisk og arkeologisk interessert, anbefales Øystein Ekroll og Rolf Grankvists (red.) «Vår Frue kirke. 800 år i byens hjerte» fra 2007.

LES OGSÅ: Luther hadde betydning for vitenskapsaktiviteten i Trondheim

Alt dette spilte også sammen da visjonen «Vår Frue kirke – alltid åpen» ble utmeisla. Diakoni, dialog, gudstjeneste og kultur skulle være pilarene. Dugnaden skulle fortsette. Frukjerka var gjenoppdaga som byens hjerterom. Og derfor skulle også kirka holdes åpen ved hjelp av frivillige. Og i stor grad av frivillige gaver. For frivilligheta har sin egen kvalitet. Noen tar i et tak fordi noe er viktig, for dem selv, og for fellesskapet vi alle er del av. Vi er totalt avhengige av frivillige for å drive Vår Frue – åpen kirke. Slik skal det være. Byen selv skal drive byens åpne kirke.

Så når vi i dag har nærmere 300 frivillige, er det et bilde på byen i seg selv: det er studenter, pensjonister, noen travle småbarnsforeldre, noen trenger språktrening, noen trenger arbeidstrening, noen har mye de vil gi tilbake i takknemlighet, noen trenger noe å gå til, noen ser på det som en fritidsaktivitet, andre som jobb. Men felles for alle våre frivillige er at de vil menneskene i byen vel. De bryr seg. Og det er en uendelig verdi. Det er det som er bunnplanken i «omsorgen som aldri tar slutt» - som #ælsketrondheim uttrykker det.

LES OGSÅ: Fastelegeordningen er avhengig av tilskuddet per pasient-og det må økes

Mange av våre frivillige har også leita etter ei åpen dør inn til kirka for egen del. Vi stiller selvfølgelig ingen krav til kristent livssyn, men vi stiller krav om åpenhet i forhold til at folk tror, og at folk søker et kirkerom.

Og dette er den virkelig bunnplanken – bevisstheta om at det er ei kirke vi er i. Det er ikke et hvilket som helst rom. Det er i første rekke et rom som gir respekt til hvert enkelt menneske som kommer inn døra. Samme hvem vi er. «Noen er rike, noen er fattige, men i dette kirkerommet spiller det absolutt ingen rolle. « Og det er tydeligst uttrykt i det at vi alle favnes av de samme armene som strekkes mot oss fra Norges største altertavle. Dette er grunnlaget vårt. Det er slik vi settes i øyehøyde. Der det ikke tvinges fram en respekt av autoritet – men respekten er mellom oss fordi vi alle er favna. Vi har alle noe å si hverandre. Vi trenger alle å bli sett på nytt. Det bor heile tida mer i oss. Vi trenger alle ly. Og dette forskes det faktisk på. Teologen Gyrid Gunnes skriver doktorgrad på erfaringene fra den åpne kirka, og hvilken teologi som kommer ut av det.

«Dette er det eneste stedet jeg kan finne en viss ro. Der jeg kan være den jeg er» - har en av de ca 170000 årlige besøkende skrevet i kirkas tanke- og bønnebok. Tekster herfra er grunnlaget for verket «Book of Prayer» som framføres på jubileumsdagen 11.11. Virkelig ei kirke å elske. Og å takke for. Og fortsette dugnaden for.

Hør våre kommentatorer og gjest Daniel Johansen snakke om hvordan Midtbyen skal overleve, matsvinn og lyden på kino.

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter