Kronikk

Sykehusledelse med kryssende lojaliteter

Å være direktør på et offentlig sykehus er ikke som å lede en hvilken som helst annen bedrift. Pasienter er ikke som andre kunder, og for oss med lederansvar må lojaliteten oppover konkurrere med lojaliteten nedover.

Fakkeltog: «Uavhengig av hva man måtte mene om NSFs markering, kunne e-posten lett oppfattes som en trussel til taushet» skriver kronikkforfatteren om e-posten som alle mellomledere fikk tilsendt. Bildet er fra fakkeltoget.  Foto: Adresseavisen, Christine Schefte

Saken oppdateres.

Som leder på en klinisk avdeling ved St. Olavs hospital er jeg smertelig klar over at det er menneskelig å feile.

Vi gjør alle feil, og for å unngå at slike feil får katastrofale konsekvenser lager vi sikkerhetssystemer som skal fange opp feil i tide. Ved å lage et finmasket nett av sikkerhetssystemer prøver vi å unngå at en enkeltfeil fører til skade for pasienten.

Hvis sikkerhetssystemene svikter og pasientskade oppstår, må vi finne tiltak for å hindre at lignende feil kan skje på nytt.

Les også: Ber ledere droppe fakkeltog


En sykehusdirektør gjør også feil. Da er han avhengig av en organisasjon som fanger opp feilen i tide, slik at alvorlige konsekvenser unngås. Det var på hengende håret at så ikke skjedde på St. Olavs hospital nylig.

Et vedtak om å kutte i rapporteringstiden til sykepleierne har ført til protester som bl.a. ble markert ved et fakkeltog og en appell i regi av Norsk Sykepleierforbund (NSF). Dette skjedde til tross for at vedtaket allerede var fattet, og at alle involverte parter var hørt.

Da planen om fakkeltog ble kjent, ble det sendt ut en e-post til alle mellomledere på St. Olav med klar beskjed om ikke å delta på markeringen. Uavhengig av hva man måtte mene om NSFs markering, kunne e-posten lett oppfattes som en trussel til taushet. Denne følelsen ble forsterket gjennom sykehusdirektørens uttalelser i media dagen etter. Et hovedargument mot mellomlederes deltagelse i markeringen var at «ikke noen bedrift i Norge vil akseptere at ledelsen går i tog mot styret».

Les også: Nå tar sykehusdirektør Nils Kvernmo selvkritikk



Ledelse på sykehus utøves på mange ulike nivåer. Jo lenger ned i organisasjonen man kommer, jo nærmere står lederen pasienter, pårørende og ansatte. Mange mellomledere står selv i direkte kontakt med pasientene. Vi møter gamlemor når hun skal utskrives nyoperert til en usikker aleneboertilværelse, og vi møter foreldre som kjemper sitt livs kamp for et alvorlig sykt barn.

Forholdet mellom mellomledere, ansatte og pasienter er av en ganske annen art enn mellom ledere i en bedrift som selger biler, eller konsulenttjenester, og deres kunder. Vi skal levere helsetjenester til syke mennesker, mens private bedrifter skal maksimere profitt. Det krever ulike tilnærminger til ledelse.

Skal så ikke ledere på sykehus forholde seg til vedtak fattet av styret? Jo, det skal vi og det gjør vi. Men det er noe annet enn å bli fratatt retten til å ytre seg.

Opptatt av debatt? Les: Jeg har vært på lekeland og restaurant, og er sjokkert over foreldres bruk av mobil når deres barn leker



Alle vet at mellomledere på St. Olav ikke har hatt spesielt stor innflytelse på beslutningen om å kutte i rapporteringstiden. Slike beslutninger tas ikke på allmøte, og det forholder vi oss til. Men direktøren har alt å tjene på at vi føler oss frie til å ytre oss – også offentlig. Det er nemlig sånn han oppnår vår lojalitet.

Lojaliteten vi føler overfor pasienter, pårørende og egne ansatte er selve hjørnesteinen i vårt arbeid, og den lojaliteten må direktøren alltid konkurrere med.

Samtidig er det all grunn til å anta at mellomledere på St. Olav føler en sterk lojalitet overfor direktøren og sykehusets ledelse. Jeg tror alle mellomledere kjenner på det spenningsfeltet som oppstår når disse lojalitetene trekker oss i ulike retninger. Da trenger vi ikke munnkurv, men tillit og respekt for den jobben vi står i.

Hvorfor er dette verdt en kronikk i avisa? Fordi når alt kommer til alt, eies St. Olavs hospital av befolkningen. Et offentlig helsevesen er en av grunnsteinene i vårt velferdssamfunn. Vi som jobber der skal levere gode helsetjenester, og det er bare ved å ha befolkningens tillit at vi kan lykkes. Da må befolkningen vite at vi ledere som jobber nært pasienten, føler oss frie til å si fra om hva vi mener. Det betyr ikke at vi alltid får det som vi vil, men vi skal kunne markere hvis vi er uenige med styret i saker vi mener er viktige.

Hvis vi sier fra oss den retten, kan vi aldri ytre oss offentlig mot vedtak som vi mener f.eks. går utover pasientenes sikkerhet. Da svikter vi vårt samfunnsoppdrag.

Mer debatt? Les: Min oldefar ble gasset i hjel. Var han røyken i Auschwitz-drinken på nazifesten?



Tilbake til St. Olavs hospital og siste ukes medieutspill. Direktøren brukte tre dager på å besinne seg og beklage. Det er så lenge at man må lure på hva slags sikkerhetsnett han har.

Så lenge at det kan virke som om direktøren er omgitt av en organisasjon som ikke har en felles bevissthet rundt hva som er forskjellen mellom et sykehus og en hvilken som helst annen bedrift. Det er alvorlig, og det er dessverre ikke noe spesielt for vårt sykehus. Mange helseforetak har adskillig lavere takhøyde enn vi har på St. Olav, og det står respekt av en direktør som evner å beklage feil.


Med et bedre sikkerhetsnett, bestående av medarbeidere med en felles bevissthet om utfordringene og mulighetene som ligger i det spenningsfeltet lojalitet i flere retninger innebærer, ville direktøren sannsynligvis besinnet seg tidligere.


Hør våre kommentatorer snakke om overgrep, krenkelser, Nobelkomiteen og valgundersøkelsen.

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter


Ønsker du å motta aktuelle meninger i innboksen?

Abonner på nyhetsbrevet mitt og få ukentlig innblikk i hva jeg mener er viktige debatter og interessante meninger, både i Adresseavisen og hos andre. -Tone Sofie Aglen, politisk redaktør i Adresseavisen.

På forsiden nå