Norge sliter mest med at det tar lang tid å få besluttet noe – ikke med selve gjennomføringen.
Utviklingsredaktør i Adresseavisen, Ingeborg Volan ønsket seg 13.11.2017 en digitaliseringsminister til jul. Hun hadde 5 grunner til det, temaer der digitaliseringen i Norge burde styres sterkere og raskere – i forhold til forventningene og konkurrentene.
Moderniseringsminister Jan Tore Sanner svarte med en kronikk i Adresseavisen 21.11 at «Julegaven kommer i posten» – noe som skulle gi Ingeborg «både nattero og mye viktig informasjon». Julegaven var papirutgaven av stortingsmelding 27–2016 «Digital agenda». Denne vil nok kunne lette innsovning – men svaret til Jan Tore er i formen så patetisk og retorisk at det fortsatt er grunn til søvnløse netter.
Posisjon forsvarer status quo: Det er påfallende at moderniseringsministeren bruker mest tid på å forsvare status quo og på å fortelle hvor mye bra som er gjort – og minst på å beskrive de utfordringer vi står ovenfor. Dette er et utgangspunkt han ofte deler med andre som sitter i posisjon, les: har regjeringsmakt.
Digital strategi: «Digital agenda» oppsummerer strategi og målsettinger på digitaliseringsområdet. Strategier kan gjerne dekomponeres i de tre dimensjonene retning, ambisjon og tid/tempo. Retningen på digitaliseringen er det stor enighet om i Norge, ønske om høy ambisjon og tempo likeså. Uenighet oppstår rundt virkemidlene for å oppnå dette. Billedlig sagt er det altså enighet om hvor rattet skal styre oss (retningen), men det er uenighet om bruken av gasspedalen.
Les også: Føler sterk uro for «den digitale barndom»
Ambisjon og tempo må sees i sammenheng. Høy ambisjon innebærer å strekke seg etter de store mål – lav ambisjon innebærer å såkalt «plukke de lavthengende fruktene». Høye ambisjoner kombinert med taktøkning krever endring i styringen av fornyingsarbeidet. Adresseavisen og Sanner er grunnleggende uenige både om beskrivelsen av nåsituasjonen og virkemiddelbehovet.
Lave ambisjoner kan godt gjennomføres innen dagens styringsmodell. E-resept og A-ordningen er eksempler på vellykkede digitaliseringer nylig med lavt ambisjonsnivå. Forenkling for brukeren var satt i sentrum. Digital postkasse er tilsvarende eksempel på mislykket digitalisering med lavt ambisjonsnivå. Her skulle det offentlige spare både arbeid og portokostnader.
Opptatt av debatt? Les: Jeg hadde ikke penger til skolens solidaritetskveld. Jeg var rett og slett blakk, så kvelden ble tøff
Problemet med Sanner sin argumentasjon er at han ikke skiller mellom beslutnings- og gjennomføringsprosesser. At en digitaliseringsminister beslutter, tar ikke ansvaret bort fra statsråden som sitter på virkemidlene for å gjennomføre. Samordning er en nødvendig prosess for å beslutte – koordinering trengs når en skal gjennomføre det som er besluttet.
Fellesskapets beslutninger er de tyngste å ta: Konsernperspektivet betyr å se hele offentlig sektor under ett som en «informasjonsfabrikk». De største forenklingene for innbyggere og næringsliv oppnås gjennom dette ved at informasjon innhentes kun av en etat – og gjenbrukes / deles av alle (kalles «kun én gang»).
Norge rangeres høyt for digital modenhet pga. tidligere tiders framsynthet. Digitaliseringseksemplene og utredningene som vi kan være stolt over er over 30 år gamle, som f.eks. de nasjonale registrene (felleskomponentene). Nyere utredninger / planer bygger på disse «gode, gamle tanker og prinsipper». Digitalisering innen en etat er lettere å beslutte og gjennomføre, mens de mest ambisiøse prosjektene ala felleskomponentene, krever beslutning på tvers av etater – på vegne av alle. Norge sliter mest med at det tar lang tid å få besluttet noe – ikke med selve gjennomføringen.
To beslutningsmodeller å velge mellom: Samhandling på tvers av offentlig sektor har to mulige tilnærminger:
• Horisontal konsensusmodell, eller rettere samordning av likeverdige parter, gjerne kompromissbasert som vi gjør i deg.
• Vertikal styring der en instans bestemmer på vegne av alle. Begge modeller innebærer selvfølgelig gode prosesser, involvering og forankring. De smarteste løsningene og det raskeste tempoet oppnås helt klart gjennom den vertikale modellen. Den horisontale modellen gir svakere resultat fordi de som har interesser av «status quo» kan motsette seg nødvendige endringer – og frivillighet tar lengre tid. For å bli enig og «gå i takt» må en gjerne også inngå kompromisser – resultatet blir middelmådig – litt «ta og gi».
Digitalisering innebærer store endringer – alltid: Direktør for Universitetet i Oslo på 90-tallet, Lucy Smith sa: «Å forandre et universitet er som å flytte en kirkegård. Du kan ikke regne med hjelp fra dem som er der». Digitalisering (bør) innebærer endring, ofte/alltid store endringer i arbeidsprosesser og organisering – og det møter gjerne motstand. Men det er også her det største potensialet for bedre tjenester for innbyggerne ligger. Det er et grunnleggende problem at rivaliseringen mellom ulike departementer og statlige enheter på IT-området står i veien for raskere og smartere beslutninger. Sanner benektet denne problemstillingen på konferansen Integrasjonsdagene 1.09.2017.
Skatteetaten presenterte det nye folkeregisteret (en av felleskomponentene) på NOKIOS-konferansen i Trondheim denne md. For å praktisere «digitalt førstevalg», er det nødvendig å utvide dette med «på vegne av»- funksjonalitet for eldre (og andre) som aldri selv vil kunne betjene seg selv digitalt, og som altså trenger hjelp av en pårørende med fullmakt / samtykke. Skatteetaten tar ikke ansvar for slik funksjonalitet. Hver enkelt etat får lov til å være seg selv nærmest. Ett av mange resultater av manglende helhetlig tenkning. Når avstanden mellom situasjonsbeskrivelsen hos dem som sitter i posisjon – og oss andre – er så stor, er troen på at en digitaliseringsminister kan gjøre underverker – å sammenligne med troen på julenissen. Måtte julen bringe en mer helhetlig tilnærming – og dermed en radikal ny innsikt hos alle og enhver …
