Media, kommentariatet og den urbane eliten forstår ikke at Trump målbærer et grasrotopprør. Sjansen for at han blir gjenvalgt øker med intensiteten i liberale medias ensidige kampanje mot presidenten.

For drøyt ett år siden skrev vi at bare spåkoner kjenner framtiden, men kunne likevel slå fast at Donald Trump kom til å vinne valget til tross for at alle andre, uten unntak og til det siste, mente at Hillary Clinton ville vinne med klar margin. Det kunne vi med en viss sikkerhet konkludere med etter å ha brukt tid med noe så grunnleggende som å forsøke å forstå hva den jevne velger var opptatt av. Det var noe helt annet enn det kommentariatet, media og den urbane eliten er opptatt av. De er mer opptatt av liberale rettigheter og å bli gjenvalgt og skjønner fortsatt ikke at Trump målbærer et grasrotopprør mot «the swamp in Washington» og elitens arroganse som «crooked Hillary» fremsto som fremste representant for.

LES OGSÅ: USA etter et år med Trump

14. januar, et halvt år før media oppfattet hvilke politiske konsekvenser Trump-leirens kontakt med russerne kunne få, rapporterte vi at «dersom bare halvparten av det som sto i rapporten til den tidligere MI-6 agenten Christopher Steele om de nære forbindelsene mellom Trump og russerne, var riktig, vil Trump trolig ikke bli sittende lenge i presidentstolen.» Etter et knapt år sitter han fortsatt rimelig trygt, men flere av hans nærmeste medarbeidere har måttet gå. Russofobien herjer. Det er satt i gang en heksejakt som mest kan minne om MacCarthyismen i USA på 50-tallet med den forskjell at den denne gangen er ledet av demokratene godt hjulpet av liberale media og ikke ultrakonservative krefter.

LES OGSÅ: Ei god uke for Trump

Under valgkampen beskyldte de russerne for å stå bak Wikileaks-lekkasjene som blottla at Hillary Clintons valgkamporganisasjon drev med urent spill. Det er imidlertid påfallende at de aldri har kunnet imøtegå substansen i noen av epostene som ble publisert. Det er heller aldri blitt gitt noen troverdig forklaring på hvorfor Hillary Clinton slettet over 30000 eposter slik at FBI ikke kunne få tilgang til dem. Og etter at valgnederlaget var et faktum har de, i stedet for å gå i seg selv og erkjenne at de fullstendig neglisjerte grasrota, lagt skylden på russernes hacking. Det er imidlertid påfallende at det til dags dato ikke er blitt fremlagt et eneste konkret bevis på at russiske myndigheter har stått bak hackingen.

For amerikansk innenrikspolitikk har valget av Trump ikke betydd så mye som mange har kunnet frykte. Vi fikk rett i at «den nye presidentens valgløfter vil bli sterkt modifisert i møte med virkelighetens verden, kongressens mange «checks and balances», og den seige byråkratiske kontinuiteten i forvaltningen», hvor demokratene står sterkt. Selv om republikanerne har flertall både i Senatet og Kongressen, er flertallet særdeles knapt samtidig som partilojaliteten blant republikanere har forvitret. De stemmer ofte med demokratene og mot Trump. Bortsett fra skattereformen, som nettopp ble stemt gjennom med et nødrop, har Trumps gjennomføringsevnen i praktisk politikk dermed vært lav. For amerikansk utenrikspolitikk er bildet mer tosidig.

LES OGSÅ KOMMENTAREN: Det skjedde meg også

I Midtøsten-politikken representerer Trump et brudd med den tradisjonelle intervensjonistiske linjen i amerikansk utenrikspolitikk. Det er trolig ikke noe tap for verdenssamfunnet. Trump hevdet i valgkampen at amerikansk Midtøsten-politikk har vært fullstendig mislykket, kostet landet enorme summer, ført til økt innvandring og mer, og ikke mindre, internasjonal terrorisme. Det er vanskelig å ikke gi han rett i det.

Hillary Clinton ville trolig fortsatt Obamas linje. Den har ikke akkurat vært noen suksessformel. Realiteten er at nobelprisvinneren, som vi liker så godt i Norge, har bombet mer i Midtøsten enn noen annen president siden Vietnamkrigen. Å flytte ambassaden til Jerusalem, som Trump nå har gått inn for, er nok heller ikke noe stort sjakktrekk. Men det kan i den sammenheng være på sin plass å minne om at det ligger et kongressvedtak om dette helt tilbake til 1995 og at Hillary Clinton hadde det samme programfestet i sitt valgkampprogram.

LES OGSÅ: Hårfin balansegang i sikkerhetspolitikken

Nord-Korea er en helt annen sak. Kim Jong-un har et våpenarsenal som kan sette en hel verdensdel i brann. Faren for bruk av atomvåpen er høyst reell, først og fremst ved at amerikanerne kan bli provosert til et forkjøpsangrep. Det vil i så fall få enorme konsekvenser, ikke bare i regionen, men for verdensøkonomien og for sikkerhetsbildet også i vår del av verden. En amerikansk president som møter en utilregnelig diktator som Kim Jong-un med personkarakteristikker på Twitter bidrar ikke akkurat til å berolige. Mange har uttrykt uro for hva Trump kan finne på, og flere kongressmedlemmer har til og med tatt til orde for å ta atomkofferten fra presidenten.

Selv om bare spåkoner kjenner fremtiden, og selv om den ikke akkurat er blitt mer forutsigbar med Trump som president, vil jeg gi følgende spådommer gode odds;

1) Trump kommer til å sitte ut presidentperioden. Senatets etterretningskomité har ikke nok på ham til å bevise at han aktivt har samarbeidet med russiske myndigheter for å påvirke presidentvalget.

2) Trump kommer ikke til å bli gjenvalgt. Sjansen for at han skal bli gjenvalgt øker imidlertid med intensiteten i liberale medias ensidige kampanje mot Trump.

3) Den neste presidenten i USA kommer trolig også til å være en outsider utenfor den etablerte politiske eliten, forhåpentligvis i en mer sympatisk innpakning enn Donald Trump. Det gir i så fall håp om at demokratiet kan revitaliseres, at de sentrale elitene kan bli satt grundig på plass og at media kan finne tilbake til sin rolle som maktens kritiske vokter og ikke dens partiske utøver.

osteiro@gmail.com

Øystein Steiro, sr Foto: privat