Kronikk

Leve som andre

Det å ha et eget hjem og helst å eie det selv, er en viktig verdi. Rett til å bo i eget hjem er lovfestet for personer med omfattende funksjonsnedsettelser, men bevisstheten om hva det betyr å ha et eget hjem, kan se ut til å være mangelfull.

«En kan velge å sette beboeren i sentrum for alt som gjøres, eller en kan legge mer vekt på det praktiske. Konsekvenser av det siste kan være at beboere blir tilskuere til det som skjer i eget hjem» skriver kronikkforfatterne.  Foto: Gorm Kallestad,, NTB scanpix

Saken oppdateres.

Nylig fikk pårørende brev fra Trondheim kommune med spørsmål om når deres voksne barn skal komme hjem i jula. Henvendelsen antyder at kommunen ikke ser på personer med hjelpebehov som leietakere, men som brukere av kommunale tiltak, og at en ønsker å ta hensyn til ansattes juleturnus. Det er mange grunner til å spørre om personer som trenger mye hjelp i hverdagen, reelt sett har et eget hjem eller om det store omsorgsbehovet deres gjør hjemmet mer til andres arbeidsplass.

I et prosjekt som er finansiert av Norges forskningsråd, undersøker en gruppe forskere fra NTNU Samfunnsforskning, NTNU og Nord Universitet levevilkårene for personer under 67 år som på grunn av nedsatt funksjonsevne trenger omfattende tjenester i eget hjem. Personene kan ha fysiske funksjonsnedsettelser, psykiske helseutfordringer eller utviklingshemming. Med omfattende tjenester mener vi at de daglig trenger personlig og praktisk hjelp for å kunne fungere i hverdagslivet. De som yter tjenester i hjemmet, er vanligvis kommunalt ansatte med ulike fagbakgrunner innen helse- og sosialtjenestene.

Les også Torgeir Andas kommentar: Utenfor fellesskapet


Mange med omfattende omsorgsbehov bor i en annen type bolig enn folk flest; ofte i kommunalt eide bofellesskap. Dette er en type bolig der flere leiligheter er koblet sammen og det vanligvis finnes en base for ansatte. Personalbasen kan ligge i eller i nær tilknytning til bofellesskapet slik at ansatte har lett tilgang til de som skal motta bistand. Som oftest har bofellesskapene også felles oppholdsrom. Bofellesskap er den mest vanlige boformen for personer med utviklingshemming, og i økende grad også for personer med andre typer funksjonsnedsettelse.


Det spesielle ved bofellesskap er at det ikke bare er en samling av enkeltstående leiligheter og individuelle hjem, men at det også er en identifiserbar enhet med et navn. Dermed blir beboerne identifisert med og knyttet til bofellesskapet som en kollektiv enhet. Mange bofellesskap skiller seg tydelig fra andres hjem, noe som gir en signaleffekt som viser at her bor det mennesker som ikke er det folk flest oppfatter som vanlige naboer.

De som bor i bofellesskap, eier ikke sin egen leilighet, men betaler husleie til kommunen. En kan vanligvis heller ikke velge selv hvor en vil bo eller hvem en vil bo sammen med, men må ta imot kommunens tilbud om «ledig plass. Måten bofellesskapene er organisert på, gjør at naboer kommer tett innpå en og mer har rollen som medbeboere. Beboere har ofte forskjellige hjelpebehov, væremåter og utfordringer, noe som kan føre til uro og utrygghet.

Opptatt av debatt? Les: Et par feststemte karer ved vår side i salen, strødde om seg med morsomheter og kraftfulle lyder



Fordi beboere ofte trenger mye bistand, kan bofellesskapet bli en omsorgsarena og en arbeidsplass i tillegg til at det er et hjem. I mange tilfeller er det de ansatte som utfører mye av det daglige husarbeidet og de oppgavene som følger med å skulle ivareta og vedlikeholde det egne hjemmet. Ansatte skal bistå beboerne med det disse ikke kan; noe som kan føre til en ulikevektig relasjon hvor ansatte har mest makt, større oversikt og mer kompetanse enn beboerne. Konsekvensen kan være manglende selvbestemmelse for beboere.

Måten bistanden i hjemmet utføres på og den relasjonen som etableres mellom ansatte og beboere har stor betydning for det arbeidet de ansatte utfører. Ansatte kan oppfatte bistanden som bare arbeidsoppgaver, eller som omsorg eller opplæring slik at beboere kan lære å utføre noe av husarbeidet selv. En kan velge å sette beboeren i sentrum for alt som gjøres, eller en kan legge mer vekt på det praktiske. Konsekvenser av det siste kan være at beboere blir tilskuere til det som skjer i eget hjem. Indirekte blir de dermed opplært til det som kalles «lært hjelpeløshet» samtidig som de kan få lange og innholdsløse ettermiddager og kvelder fordi det ikke er noe en trenger å gjøre.

I tillegg kommer at ansattes arbeidstid og arbeidstakerrettigheter sammen med kommunale regler og rutiner ligger til grunn for det arbeidet som utføres. Dette kan innebære at beboerne får liten innflytelse og mulighet til å være «herre i eget hus». Antallet ansatte kan avgjøre om beboere får hjelp med sine individuelle behov, om de samles i en gruppe i felles oppholdsrom eller må være samlet som gruppe når de skal ut på aktiviteter utenfor hjemmet.

Mer debatt: En nedbygging av den viktige og vakre grønne rammen omkring Ilen kirke er ganske så uhyrlig



Ansatte har dessuten sine rutiner, blant annet rapportering og vaktskifter. Dette kan sette tidsmessige rammer for når det er mulig å gjennomføre gjøremål som beboere ønsker. De fleste ansatte går i turnus, og ofte er det mange deltidsstillinger. Dermed får beboerne hjelp av mange ulike personer som sannsynligvis forholder seg til dem og gjør ting på ulike måter, noe som igjen kan medføre at de ikke lærer å ivareta sitt eget hjem.

Det er mange faktorer som kan hindre at personer med omfattende hjelpebehov i hjemmet får den individuelle bistanden de trenger for å kunne ha sitt eget hjem slik hjemmet vanligvis forstås i vårt samfunn. Mye tyder på at reguleringer av ansattes arbeidstid, regler og rutiner bidrar til at hjemmet kan bli mer av en arbeidsplass enn et hjem og at det er hjemmet som arbeidsplass som har forrang.


Kommunens brev til pårørende mer enn antyder at bofellesskap ikke oppfattes som et hjem og at hensynet til ansatte veier mer enn retten til å leve som andre i eget hjem.


Hør våre kommentatorer og gjest Erling Moe snakke om Venstre-bråk, sykkelbråk og Nobel-bråk

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter


Ønsker du å motta aktuelle meninger i innboksen?

Abonner på nyhetsbrevet mitt og få ukentlig innblikk i hva jeg mener er viktige debatter og interessante meninger, både i Adresseavisen og hos andre. -Tone Sofie Aglen, politisk redaktør i Adresseavisen.

På forsiden nå