Historien om den første linjeakevitten har levd sitt eget liv i godt og vel tjue år. Den har bare én hake – det er ingenting som tyder på at den er sann.
Enkelte historier er så gode at de lever videre som sin egen kilde. Historien om den første linjeakevitten har levd sitt eget liv i godt og vel tjue år, og jo oftere den fortelles, jo sterkere lever den. Den har bare én hake – det er ingenting som tyder på at den er sann.
LES OGSÅ: Vil lære barna sine å brenne for å redde HB-kulturen
Den etablerte historien: Vi kjenner historien. I 1780 lot Catharina Lysholm briggen «Trondhiems Prøve» bygge for å satse på krydderhandel på Ostindia. I 1805 seilte skipet fra Trondheim med noen fat akevitt i lasten, men da briggen la til kai i Trondheim etter en over to år lang seilas, ble fatene med hjem, usolgte. Fatene ble åpnet, og man oppdaget at den lange seilasen hadde gjort akevitten godt. Oppdagelsen forble en familiehemmelighet helt til Catharinas nevø, Jørgen B. Lysholm, begynte sin destillasjonsvirksomhet i 1821. Da kunne han endelig utnytte oppdagelsen kommersielt. Resten er virkningshistorie. Lysholm Linie Aquavit ble raskt firmaets mest populære produkt, og er i dag verdens eldste eksisterende akevittmerke.
Mye som skurrer: Det er mye som skurrer med denne historien. I 1805 hadde familien Lysholm nemlig vært ute av firmaet i femten år. Catharinas kompanjong og etterfølger Hans Knudtzon var eneeier av firmaet, som nå het Hans Knudtzon & Co. Det var altså Knudtzon som sendte «Trondhiems Prøve» ut på reise, og det var Knudtzon som tok briggen imot to år seinere.
LES OGSÅ: Kuttet til potetsprit truer norsk akevitt
Det er påfallende at selv om historien om «Trondhiems Prøve» er behørig omtalt i norsk og trøndersk sjøfartshistorie, er det først i nyere tid at seilasen har blitt koplet til norsk akevitthistorie. I Henry Bergs utførlige redegjørelse for seilasen i «Trondhjems sjøfart under eneveldet 1660-1814» fra 1940 er det detaljert gjort rede for lasten, herunder fem tønner brennevin og fire tønner kornbrennevin som del av skipets proviantlast. Noen overskytende returlast nevnes ikke. Men det opplyses at Knudtzon var interessent for 2/3 av lasten, og København-firmaet Duntzfeldt for resten. Lysholm hadde altså ingen kommersielle interesser i seilasen. Heller ikke i andre omtaler av «Prøven» og dens ferd til Ostindia nevnes noen oppdagelse av betydning for akevittens historie.
Klippfiskeksporten: Merkevarehistorie har vært et lite påaktet område i norsk historieforskning. Det åpner for mange skrøner og myter uten kildebelegg. De få eldre omtaler av Lysholm og linjeakevitten som foreligger, knytter dens opprinnelse til klippfiskeksporten mot slutten av 1830-tallet. Så seint som i 1985 skriver Odd Børretzen at «Da jeg skrev, for 15 år siden, i en brosjyre om Linje Akevitt at man ikke visste hvem som hadde oppdaget at akevitten ble så god av å fraktes over linjen og tilbake, var dette helt feil; det var Jørgen B. Lysholm som oppdaget det. […] Et parti akevitt skulle til Australia, kom tilbake til Trondheim fordi kunden hadde gått konkurs før partiet nådde fram. Lysholm markedsførte akevitten som Linieakevitt, verdens beste akevitt. Den regnes ennå som verdens beste akevitt».
LES OGSÅ: Disse tre overtar kafeen på biblioteket
Myten blir skapt: Den som først knytter linjeakevittens opprinnelse til «Trondhjems Prøve», er kokken, forfatteren og forretningsmannen Hroar Dege. Hans bok «Historien om de norske akevitter» fra 1997 er nok det mest omfattende forsøk på å gi en samlet historisk framstilling av akevittens historie i Norge. Men ikke alt i boka er like etterrettelig. Dege omtaler «Trondhiems Prøve» allerede i sin bok om Christopher Hammer fra 1994. Da uten noen referanse til akevittens oppdagelse. I boka fra 1997 er det annerledes. Her hevder Dege at «Da Prøven efter en strabasiøs ferd igjen var tilbake til Trondhjem de siste fire dager av februar 1807, var den lastet med kaffe og sukker og noe av spriten som hadde overlevet ferden».
Fri spekulasjon: Til tross for at Dege et annet sted i boka viser til at Hans Knudtzon overtok Catharina Lysholms andeler i firmaet, spekulerer han videre over de påstått hjemkomne slantenes videre skjebne: «Vel hjemme i Trondhjem ble spunsene slått ut og varen prøvet, nok en gang. Selv for råbarkede sjømenn var smaken annerledes og bedre, noe helt annet enn det de hadde tatt med seg på turen ut. Nå var hemmeligheten avslørt. Kvalitetsforbedringen var noe å ta med seg. Men hva som hadde skjedd, og hvorfor, kunne ingen riktig forklare. Det blir en hemmelighet i Lysholm-familien. Som de lenge skulle holde tett med. Måtte den staute skipper Nordenberg avlegge taushetsløfte til den mektige rederfamilien da han kom hjem?» Svaret på spørsmålet er selvsagt nei. Nordenberg hadde ingen lojalitetsbånd til familien Lysholm i 1807. Like lite som det er grunn til å anta at familien Lysholm har hatt noen hemmelighet å holde tett med.
«Linjeakevittens mor»: Men myten fikk raskt liv og bein å gå på. I 2001 lanserte Arcus akevitten «Fru Lysholm». «Catharina Lysholm var sterkt inne i bildet da briggen «Trondhiems Prøve» i 1805 seilte ut fra Trondheim med kurs for Ost-Indien med flere fat norsk akevitt i lasten», kunne Adresseavisen melde. Påstanden medførte ikke riktighet. Men med ett fikk også Catharina Lysholm en rolle i linjeakevittens tilblivelseshistorie. Da Lysholms linjeakevitt feiret sine 175 år som handelsprodukt i 2017, meldte NTB likefram at «Det var den lærde kvinnen Catharina Lysholm som i sin tid oppdaget den reiseglade drikken».
En god historie, verdt å skåle på. Men neppe sannere enn det en finner på bunnen av flaska.
