Kronikk

Forventning og håp

Forventningene er forankret i oss og våre ønsker, mens håpet har en annen forankring. Håpet er forankret utenfor oss selv, og i noe som er større enn oss.

Julekrybbe: Det er en dyp mening i at det er i våre første levedager vi ligner aller mest på Jesus. Han som vi kan kalle vår bror, skriver biskop Herborg Finnset. Bildet viser Gisle Harrs nye julekrybbe i Vår Frue kirke.  Foto: MAGNE VIK BJØRKØY

Saken oppdateres.

Jul. Smaker eller lukter ordet noe? For meg lukter det ingefær og nellik, gran og kongerøkelse, kjøttmat av mange slag, lukt av nyvaskede golv. Lukter er sterke sanseinntrykk, og det knytter seg minner til mange av dem. Så tydelig at det kan få oss til øyeblikkelig å huske noe vi har opplevd før. Dette lukter det jul av! Men det dufter også noe mer av jula: Fellesskap og glede. Forventning.

LES OGSÅ: Du har sett meg før

Det er rart med denne høytida, hvor mange forventninger som er knytta til de få, dyrebare dagene. Alt som skal skje. Gaven du ønska deg, eller gleder deg til å gi. Lange veier å kjøre for å komme hjem. Venner du håper å treffe. Barndommens trygge varme som skal gjenskapes – eller minner om det motsatte, som du ønsker å bygge bolverk mot.

Fellesskap, varme, glede. Voksne med god tid. Tid hos bestefar og bestemor. Strev og lange arbeidsøkter utover kveld og natt for å bli ferdig.

Og så er den her! Den strevsomme og velsigna jula. Om du synes du er ferdig eller ei.

LES OGSÅ: Biskopen nektet å innordne seg

Hadde man kommet fra en annen klode og skulle tolket hva som skjedde i dette landet de siste ukene i desember, hadde vel neppe noen gjettet at hovedpersonen i julefortellinga var et fattig og hjemløst lite barn, utsatt og sårbart, født under helt spesielle omstendigheter. Jula kan mer se ut som en kjøpekonkurranse. Prisnivå på gaver og julefeiring øker. Noen av oss opplever at det er umulig å leve opp til de forventningene andre har til oss. Vi har kanskje ikke pengene som skal til, eller vi har ikke krefter til å være sammen med andre slik vi ønsket.

Det er så mange forventninger som er for store, som bringer med seg lukten av skuffelse og sorg. Å gjenskape barndommens drømmeland er ikke så enkelt. Forventninger knyttet til våre relasjoner er kanskje de som er vanskeligst å takle. Skuffelsen over at andre ikke forstår, forsøkene på å nå opp til de skyhøye kravene andre setter. Sorgen over brutte relasjoner, også de som det var rett å bryte, blir ekstra merkbar disse dagene. Alle forventninger kan ikke innfris. Det kan ikke bli perfekt. Heldigvis er ikke jula avhengig av stemning eller investeringer for å komme. Jula kommer til oss, den.

LES OGSÅ: Partiet som mistet saken sin

En av de sterkeste juleopplevelsene noen har delt med meg, fikk jeg av en godt voksen mann på finnmarkskysten for mange år siden. Høsten 1944 var han flyktning i eget land. De hadde gjemt seg i fjellet på en av øyene. I slutten av desember var situasjonen vanskelig, men på julaften fant de mel i et nedbrent hus i en fjord. Riktignok var det kommet litt bensin i melet, men det var mulig å lage brød av det. Kvelden var stjerneklar, og de delte brødet, gjenfortalte juleevangeliet til hverandre og ba fadervår. «Jeg tror aldri jeg har kjent Gud så nær som da. Det var slik en fred.»

Vi skal være forsiktige med å romantisere nød og fattigdom,- men hva var det som gjorde at min kjenning opplevde det slik?

LES OGSÅ: Hilsen fra en motvillig pensjonist

Fortellingen om Jesusbarnets fødsel bærer med seg et budskap og en virkelighet hvor det skjer noe annet og mer. En sammenheng som er større enn vår.

Barnet gråt i natten, som alle andre barn. Jesus. Han var Maria og Josefs lille gutt. Født underveis, langt hjemmefra. Vennlige mennesker hjalp dem. Barnet var helt vanlig – og han var ufattelig mye mer: Jesus. Frelseren.

Vi kan se for oss hvordan den lette pusten hever og senker brystkassen på den vesle kroppen i Maria eller Josefs armer. Her er sårbarhetens evangelium. I det lille og utsatte barnet hviler Gud, større enn universet kan romme. Han som var med da alt ble skapt, før alle tider – han ligger nå som en liten bylt, et skrøpelig lite menneskebarn i halmen i krybba i stallen i den vesle landsbyen Betlehem, byen som for alltid skal være knyttet til Frelserens fødsel.

Det er en dyp mening i at det er i våre første levedager vi ligner aller mest på Jesus. Han som vi kan kalle vår bror. Barnet er Gud. Gud er i barnet. Det mest sårbare av oss alle.

Hva er forskjellen på forventning og håp?

Om forventningene er forankret i oss og våre ønsker, har håpet en annen forankring. Håpet er forankret utenfor oss selv og i noe som er større enn oss. I den kristne symbolverden er ankeret håpets symbol, og forankring og håp hører sammen. Håpet har vi fordi det er større enn oss, og gitt oss utenfra. Håpet er visshet om det vi ikke ser. En visjon, en tro om noe større enn oss, til beste for menneskene. Håpet gir oss grunn til å fortsette å være barmhjertig, være gode krefter i vår verden.

Det kristne håpet er knyttet tett sammen til historien om Jesus, til julens og påskens fortelling om Gud som solidariserer seg med all sin skapning, som var og er her mellom oss. Med sin fred. Barnets kjærlige blikk hviler også på alt det som ikke ble slik vi trodde og håpet. Også på det som er vanskelig, og som fyller oss med sorg, hviler velsignelsen fra Jesusbarnets blikk. Han som kom med fred. Med dyp fred – tross alt som er vanskelig, og gjennom alt som er vanskelig.

I år har vi markert at det er 500 år siden Martin Luther slo opp sine 95 teser i Wittenberg, hendelsene som var opptakten til reformasjonen. I markeringen har ordet «nåde» fått en spesiell oppmerksomhet. Det blir med oss inn i jula også. Vi trenger et nådig blikk både på oss selv, og på andre. Vår verden trenger nåden, den uforbeholdne tilgivende oppmerksomhet. Den er forankret i håpet som barnet i Betlehem gir oss, større enn oss. Heldigvis.

God jul!

Biskop Herborg Finnset 

Biskop Herborg Finnset 

På forsiden nå