Tore Sandvik & Co har en enorm oppgave foran seg i å forene de to fylkene. Den reelle makten vil styres og utøves fra Trondheim.
Vil Trondheim klare å akseptere at man nå må forholde seg til at det lever folk også nord for den tidligere fylkeskommunale «Berlinmuren»? Innen kultursegmentet er forskjellene til dels enorme, og i verste fall også voksende. Gir tilstandene i festivalsegmentet et bilde av maktfordelingen i regionen, så gir den et bilde med store utfordringer.
LES OGSÅ: Åpning med klump i halsen
Kulturens iboende kraft er ikke minst å være samlende og universell. Kultur sprenger grenser og vanner dem ut, og kan således være et effektivt prosessmiddel for å samle folk. Tar en tallene fra festivalstøtteordning hos Norsk kulturråd, er det imidlertid skremmende lesning, som veldig konkret belyser utfordringene.
Les også kommentaren «Gnålet fra folk over 50»
Tildelingene for 2018 viser at Sør-Trøndelags festivaler mottar 15,8 millioner, mens nordfylket får kun 1,9 mill. Av de 15,8 mill. går hele 14,8 mill. til Trondheimsfestivaler alene. Tar man med den nyetablerte kulturrådsordningen; Kreativ Næring (lokalisert i Trondheim) så blir tallene bare enda verre. Da går til sammen 20,4 mill. til Sør-Trøndelag, med 16,9 mill. til trondheimsbedrifter alene, mens hele gamle Nord-Trøndelag blir «avspist» med 2,1 mill. Dette er ikke nødvendigvis noens «feil» og det finnes sikkert mange forklaringer på dette, men gir et skremmende bilde på en alvorlig og utfordrende skeivfordeling mellom bygd og by i det nye fylket.
Det andre sammenfallende aspektet i dette bildet, som man skal være veldig oppmerksom på er sentraliseringen av store kulturopplevelser. Trondheim Concerts har gjort en fantastisk jobb med å gjøre Trondheim til en stor konsertby. Alle gleder vi oss over det!
LES OGSÅ: På jobb for det beste for Trøndelag
Det som imidlertid er komplisert og selvforsterkende med dette, er at det i stadig større grad skapes en både mental og fysisk tradisjon på at man må til Trondheim for å få store konsertopplevelser. Fantastisk for Trondheim by, men en åpenbar utfordring til resten av Trøndelag. Det polariserer forskjellene mellom bygd og by.
Det er viktig å presisere at jeg personlig har vært tilhenger av fylkessammenslåingen. Men kun av en enkelt grunn; vi hadde ikke noe egentlig valg. Sentraliseringen er umulig å stoppe, uansett. Og det er bedre å spille på lag med Messi, enn å spille mot ham. Og de potensielle fordelene er større en ulempene. Jeg er heller ikke motstander av at Trondheim vil være Trøndelags «hovedstad». Tvert imot, riktig styrt har Trøndelag et potensial til å bli en sterk nasjonal region. Som hele Trøndelag kan komme styrket gjennom og ut av. Trondheim kan være godstoget, men ethvert godstog trenger godsvogner å trekke, hvis ikke blir det kun et «runaway train».
Jeg kjenner til at både politisk og administrativt ansatte i Trondheim og tidligere Sør-Trøndelag fylkeskommune, har nærmest fått sjokk av scenarioet at man nå ikke bare må forholde seg til, men også fordele midler til nordfylket? Jo da, det heter seg at «administrativ ledelse» skal ligge i det tidligere nordfylket. Men er det slik om ti år? Neppe. Dette er uansett kun glasur på kaka slik at bursdagsselskapet skal se bedre ut, akkurat nå. Den reelle makten vil styres og utøves fra Trondheim.
Les også kommentaren «Det motsatte kulturløftet»
Og å slippe Rita Ottervik løs i denne manesjen har kun motsatt effekt. Hennes skylapper er så store og tunge for Trondheim at når hun lutrygget vandrer gjennom Nordre gate, ser hun kun sine egne skotupper. Men med all respekt å melde; det er jobben hennes! Øvelsen som man nå skal gjennom vil kreve helt andre politikere, som evner å se Trøndelag som helhet, og ikke bare i festtalene, men også når det virkelige arbeidet nå begynner.
Nå skal jeg ikke svartmale mer enn nødvendig, og jeg har kun sett på fordelingen i kultursektoren. Kanskje er fordelingen annerledes i andre sektorer?
Kultursektoren er imidlertid viktig, ikke minst fordi den er av stor symbolverdi og handler om å skape en felles identitet. Fylkessammenslåingen er først og fremst en kjempemulighet for hele regionen, også innen kultursektoren. Tore Sandvik & Co har imidlertid en enorm oppgave foran seg i å forene de totidligere fylkene.
Som trønder med hovedadresse i Oslo, tror jeg at jeg ser utfordringene i et fugleperspektiv, akkurat nok på avstand til ikke å bli for lokalpatriotisk. Apropos lokalpatriotisme, det finnes få i Norge som er mer lokalpatriotiske enn nettopp trondhjemmeren.
Skepsisen, jeg vil nesten si angsten i nordfylket, for å bli koloni for Trondheim er reell, og må tas på alvor. Og de store økonomiske forskjellene i festivalsegmentet gir et farlig bilde av forskjellene mellom bygd og by. Det hjelper ingen, heller ikke Trondheim, å ikke se disse realitetene, forstå dem og ta dem på alvor. Hvis ikke er det en overveiende fare for at Trondheim blir en øy i Trøndelag om få år. Det er som sagt ingen av oss tjent med. Velkommen 2018!
