Erna Solbergs nye regjering har ingen statråder eller statssekretærer med flerkulturell bakgrunn. Hun burde lære av vinneren av Trondheim kommunes mangfoldspris.

Fagforbundet Buss- og sporveisarbeidernes forening i Trondheim vant kommunens mangfoldspris 2017.

Foreningen vant prisen for sin innsats med å inkludere og integrere innvandrere i norsk arbeids- og foreningsliv.

I priskomiteens begrunnelse heter det blant annet:

«Fagforbundet Buss- og sporveisarbeidernes forening har jobbet målrettet med å synliggjøre innvandrere som ressurs i rekruttering av ansatte i ulike bedrifter.

Foreningen har også hatt stort fokus på å rekruttere innvandrere som medlemmer i sin forening og kan vise til medlemmer fra over 30 ulike etniske grupper.

Prisvinneren har lagt vekt på mangfold som et positivt element på arbeidsplassen og har gjennomført holdningskampanjer mot mobbing og diskriminering.»

Les også: Disse 20 skal styre Norge

Foreningen fikk prisen fordi de har vært flinke til å jobbe målrettet og bevisst for å skape en god, mangfoldig arbeidsplass, og har vært åpen for gjensidig kunnskapsformidling og godt samspill mellom ansatte med ulik bakgrunn.

Med medlemmer fra over 30 ulike etniske grupper, som har fått sitt første møte med trøndersk arbeidsliv, er det kun NTNU som kan sies å være i nærheten av denne foreningen.

Jeg regner med at både foreningen og hver enkelt ansatt har måttet levere det lille ekstra for å få denne anerkjennelsen.

Ideelt sett burde slike priser være unødvendige, hvis samfunnet virket slik at alle hadde like muligheter.

Arbeidsmarkedet er en viktig arena for integrering i samfunnet, og i mange sammenhenger benyttes også sysselsettingsgrad som en indikator på inkludering og samfunnsdeltakelse.

Men det er ingen hemmelighet at personer med minoritetsbakgrunn sliter med å få innpass i det norske arbeidsmarkedet.

Les også: Ingen mobber broren min. Det han fortalte meg får meg ennå til å gråte

Berit Berg ved NTNU Samfunnsforskning utga boka «Bakerst i køen» i 1992 om flyktningers deltakelse på arbeidsmarkedet.

Vi skriver 2017, men statistikken forteller oss at innvandrere fra ikke-vestlige land fortsatt havner bakerst i køen, tross gode kvalifikasjoner!

Arbeidsledigheten blant innvandrere er 3–4 ganger høyere enn blant nordmenn. Gjennom mediene har det kommet forskjellige forklaringer på at lav yrkesdeltakelse kan være knyttet til alt fra kvalifikasjoner til diskriminering.

At arbeidsgivere vegrer seg i møte med jobbsøkerne kan bero på varierende kjennskap til denne gruppen.

Fikk du med deg denne: Slik vurderer politisk redaktør Tone Sofie Aglen de nye statsrådene

Disse uttalelsene fra en personalansvarlig, sitert i «Håndball for kommunal sektor», høres ut som hentet fra forrige århundre (dessverre tror jeg at mange med ansvar for ansettelse i offentlig og privat sektor innehar slike arrogante ovenfra-og-ned-holdninger):

«Vi kan ikke ta sjansen på å ansette en muslim. Det kan bli problemer med likestilling, autoritære holdninger, bønn og helligdager, hodeplagg, synet på hygiene og kanskje med maten.»

Heldigvis har verden kommet lenger, og en del arbeidsplasser har et multikulturelt kollegium.

Men hvordan er det egentlig å være en utlending i norsk arbeidsliv? Er det kun utlendingen som flytter til Norge som må innstille seg på å gli inn? Eller er det slik at integrering er en toveis prosess?

Svaret vil sikkert variere avhengig av hvem du spør eller hvor vedkommende er ansatt.

Opptatt av debatt? Les også: Petter Northug, can you hear me? Jeg vil si tusen hjertelig takk – så langt!

Nye ansatte trenger gjerne tid, både for å bli kjent med nye kolleger og å sette seg inn i arbeidsoppgaver. I denne fasen er det lov å prøve og feile. Dessuten kjennetegnes den norske arbeidskulturen av en flat organisatorisk struktur, der de ansatte har relativt stor innflytelse. Noe svært mange med minoritetsbakgrunn ikke er vant til fra sine opprinnelige hjemland.

Jeg synes selv det var en stor utfordring å forholde meg til denne formen for organisering. Spesielt vanskelig var det å skille de ansatte fra sjefen i enkelte sammenhenger.

Undersøkelser viser at språk er den største utfordringen på de fleste arbeidsplasser. Og selv om man behersker språket godt etter etter lang botid, er det ikke alltid like lett å være nyansert i kommunikasjonen med andre. Nyansene i det norske språket kan virkelig by på utfordringer!

Mer debatt: Nachspiel hører ikke hjemme der seks til sju nabohus får forstyrret nattesøvnen

Vi snakker hele tiden om nytenkning, globalisering, internasjonalisering og åpenhet. Men jeg tror ikke dette er oppnåelig hvis vi fortsatt kun ønsker innvandrere som ligner nordmenn mest mulig.

Det er nettopp deres annerledeshet og ikke-norskhet som kan lære norske arbeidsplasser om mangfold og tilføye noe nytt.

Jeg håper mangfoldsprisen vil motivere flere bedrifter til målrettet og bevisst arbeid for å skape flere gode, mangfoldige arbeidsplasser i trøndersk arbeidsliv.

For svært mange i denne gruppen er det viktig å lykkes i arbeidslivet slik at dagens andre- og tredjegenerasjons ungdom med minoritetsbakgrunn har noen å se opp til.

Jeg er overbevist om at hvis samfunnet greier å få fram gode rollemodeller og idealer, så vil dette være en vinn-vinn-situasjon på sikt.

Hør våre kommentatorer snakke om sex, #metoo, ny regjering, kulturpolitikk og campus

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

Kronikkforfatteren: Baba Danyagiri er sosionom, bystyremedlem og medlem i helse- og velferdskomiteen (Ap)