Det har blitt vanlig at det offentlige inngår rammeavtaler med private aktører. Men hvem tjener egentlig mest på dette – privat næringsliv eller offentlige institusjoner?

En viktig faktor i den moderne markedsøkonomier er fri konkurranse. Elementær økonomisk teori forteller oss at konkurranse under visse forutsetninger gir bedre ressursutnyttelse enn alternative organiseringsformer. Vi deler langt på vei denne oppfatningen. Det er for eksempel opplagt at konkurransen på markedet for telefoni har presset prisene nedover hurtigere enn tilfellet ville vært med en monopolist.

LES OGSÅ KRONIKKEN: Gamle bilvaner lar seg endre

Offentlig sektor har en tvetydig rolle i denne sammenheng. På den ene siden antas den gjerne å være mindre effektiv, fordi den ofte mangler konkurranse. På den andre siden skal offentlig sektor realisere andre mål enn privat sektor. Økonomisk effektivitet må på en helt annen måte veies opp mot andre mål, som for eksempel demokrati, likebehandling og rettferdighetshensyn. Dette skal vi i denne sammenheng ikke si mer om.

Offentlig sektor er imidlertid ikke bare tjenesteprodusent, den kjøper også en stor mengde tjenester fra privat sektor. Her er det utarbeidet et svært detaljert og ikke minst komplisert regelverk, som innebærer at alle innkjøp over et visst beløp skal gjøres gjennom ulike systemer for anbud. Dette har, forteller myndighetene oss på regjeringen.no, to gunstige virkninger: offentlig sektor utnytter ressursene mer effektivt, og innkjøpene bidrar til et konkurransedyktig næringsliv.

LES OGSÅ: NTNUs vindu mot byen trenger et nybygg

Vi kan legge til at regelverket også er ment å motvirke nepotisme og korrupsjon: om et familiemedlem eller en venn driver næringsvirksomhet som tilbyr produkter eller tjenester offentlig sektor kjøper, vil en transparent anbudsprosess motvirke eventuelle tilbøyeligheter til å velge en slik tilbyder av andre hensyn enn rent saklige.

Vi skjønner derfor uten problemer behovet for å regulere offentlige innkjøp. Det er tross alt snakk om rundt 500 milliarder kroner årlig. Likevel er det, for oss som berøres av dette regelverket, like opplagt at systemet ofte har skjulte kostnader og en rekke utilsiktede og upraktiske konsekvenser.

Offentlige innkjøp organiseres ofte gjennom rammeavtaler, hvor det ikke er den enkelte tjeneste som blir gjenstand for en anbudsprosess, men levering av alle tjenester på ett felt over et gitt tidsrom, normalt noen år. Den aktuelle offentlige institusjonen vurderer da anbudene i lys av et sett forhåndsdefinerte kriterier, herunder pris, kvalitet, tilbydernes miljøprofil med mer. Pris vil normalt veie tungt, men skal ikke være enerådende. Når anbudet er vunnet, opphører konkurransen så lenge rammeavtalen er gjeldende.

LES OGSÅ: Et helsevesen hvordan vi ikke kjenner det

NTNU har den senere tid bygget flermannskontor og kontorlandskap i en del nybygg. Mange er derfor interessert i tekno-logiske løsninger for å redusere støy og ivareta sin egen konsentrasjon og produktivitet. Et eksempel på en slik løsning er støykansellerende hodetelefoner. Disse kan også brukes for å gjennomføre telefonsamtaler og møter. Det mest kjente merket er Bose QuietComfort 35. Per i dag koster nyeste modell 4125,- eks. moms på Imento, som NTNU har rammeavtale med. På Spaceworld, på den andre siden av gata, koster samme modell 2767,- eks. moms.

Men ansatte har ikke lov å gå over gata og kjøpe seg slike hodetelefoner mot refusjon, heller ikke om de bruker eget annum (øremerkede driftsmidler pr. ansatt), selv om dette ville ha spart NTNU for både tid og penger. I stedet er ansatte prisgitt at noen i institusjonen gjør bestillingen i tråd med rammeavtalen, der det er dyrest.

NTNU har, i likhet med flere universiteter og høyskoler, også en rammeavtale med reisebyrået Berg Hansen. Som sosiologen Pål Veiden har vist, fører det ofte til at både flyreiser og hoteller blir dyrere enn de kunne ha vært. Det har til og med hendt at folk som skal på konferanse ikke har kunnet bo på rabatterte konferansehoteller, fordi det ikke sto på listen til reisebyrået. Likevel er ansatte ved mange institusjoner pålagt å bruke reisebyrå, selv for helt enkle reiser som det er mye enklere å bestille på egen hånd, og selv om de bruker egne driftsmidler.

Rammeavtaler innebærer også at mange kostnader skjules i anbudsprosessen. Prosessen er nemlig i seg selv svært tid- og kostnadskrevende. Det må utarbeides detaljerte beskrivelser av de tjenester anbudene skal dekke, det er komplisert å ta stilling til hvilket tilbud som er best, og det trengs juridisk kompetanse for å hindre at det begås formelle feil i prosessen. Anbudsprosesser er også kostnadskrevende for potensielle tilbydere: de som ikke vinner anbudet, må naturligvis dekke inn kostnadene som er påløpt i arbeidet med å vinne dem.

Det er derfor på høy tid og vurdere hvorvidt slike rammeavtaler faktisk bidrar til at offentlig sektor utnytter ressursene mer effektivt, og at innkjøpene bidrar til et konkurransedyktig næringsliv. Vi tror at rammeavtalene med fordel kan gjøres mer fleksible, og at det offentlige bør kunne vurdere alternativer når rammeavtalen gir klart dårligere pris eller vilkår.