Det profesjonelle kulturlivet i Trondheim avspises med mindre enn det fritidskulturlivet kan søke om. Støtten til profesjonelle kunst- og kulturtiltak har minket fra kr to millioner (2011), til kr 1,5 millioner (2018).
Regjeringen er i gang med en ny kulturmelding som skal se på «kulturpolitiske konsekvenser av blant annet teknologisk utvikling(...), samfunnsøkonomiske realiteter og nye forvaltningsstrukturer». I fjor ble Kreativt Norge, en avdeling under Kulturrådet lagt til Trondheim for å styrke verdiskapingspotensialet i kultursektoren. I tillegg til seks sider viet kulturfeltet i ferske Jeløya-erklæringen, er disse tiltakene eksempler på noen av de nasjonale satsingene som skal møte de økonomiske utfordringene i kulturfeltet.
Disse 20 skal styre Norge
Hvordan forholder man seg til disse utviklingstrekkene og den svekkede kunstnerøkonomien i Trondheim? I 2015 slår Kjetil Utne kulturpolitisk talsmann i Trondheim Høyre fast at «i den grad kulturlivet ikke har vært høyt nok prioritert ligger nok ansvaret på politisk nivå. For ordføreren har idretten vært viktigere enn kulturen.» Og kulturaktører som jeg har snakket med etterlyser status for kommunedelplanen for kunst- og kultur 2016 – 28, hvor høringsinnspillene fra feltet ble levert så tidlig som høsten 2013. Det er kapasitetsproblemer i kulturstaben over lengre tid som er årsak til forsinkelsene, ifølge rådgivere i kommunen, som opplyser at innspillsrunder planlegges nå til våren med politisk behandling til høsten 2018. Utne kan nok ha rett i at den frie kunsten har vært et nedprioritert område under Arbeiderpartiet.
Realistene trenger kunstnere
De to grunnpilarene i Trondheim kommunes kunstpolitikk er kunst i offentlige rom – altså oppdragskunst som tilfaller offentlige bygg og byrom og atelierordningen – som subsidierer produksjonslokaler for kunstnere, og som verdsettes av mange. Kunsthall Trondheim, tilskuddet fra 2016 må også nevnes, som fersk visningsarena som bringer akademisk og internasjonal samtidskunst til byen.
Derimot ser man en tendens til at produksjonsstøtte – midler som går direkte til kunstnere og små aktører – som tillater at kunsten på demokratisk vis får lov til å vokse fram av seg selv, prioriteres vekk: Støtten til profesjonelle kunst- og kulturtiltak har minket fra kr to millioner (2011), til kr 1,5 millioner (2018). Dette paradoksalt nok samtidig med at Trondheim har en betydelig vekst som kunstby.
Selv to millioner kroner, den opprinnelige summen, utgjør i realiteten lite fordelt mellom rundt 70 profesjonelle utøvere og aktører. Potten strakstiltak hvor maksbeløpet fra 2018 er kr 15000,- kan umulig forsvare saksbehandlingstiden til kommunen – for ikke å snakke om arbeidsmengden til søker. Det er en kjensgjerning at kunstaktører ikke har mulighet til å unne seg samme timebetaling som andre yrkesgrupper i dag gjør. Når bevilgningene ikke strekker til, er deres egeninnsats ofte helt avgjørende i realiseringen av kunstprosjekter av høy kvalitet – prosjekter som gjerne er både ønsket og ettertraktet som aktivitetsfaktor i byene. På denne måten usynliggjøres den faktiske arbeidsmengden og man får heller ikke tallfestet økonomien skikkelig. Denne sirkelen opprettholdes av en kulturpolitikk som ikke er treffsikker.
NTNU har vurdert å legge et Kam-senter til vestsiden av Elgeseter gate.
Til ArtScene Trondheim forteller Charlotte Rostad, Rake Visningsrom og Monica S. Rokne, Cirka Teater, begge med lang fartstid i feltet, om sine erfaringer på kulturområdet. De er begge inne på viktigheten av å ha kommunen som medspiller og kommer med flere forslag til forbedringer av bevilgningspolitikken. Rokne inviterer til engasjement rundt kunsten: «Hvilke kulturpolitikere i Trondheim kjemper kampen om å øke potten til det frie feltet når kulturbudsjettene i Trondheim forhandles fram?», spør hun.
Det er også et faktum at det profesjonelle kulturlivet avspises med mindre enn fritidskulturlivet kan søke om. Mens på Færøyene gjennomføres det banebrytende endringer både i prioriteringen av det kunstfaglige og i holdningene til kunstnerisk arbeid: «(…)politikerne nu anerkender kunstneres arbejde som noget værdifuldt, der bør honoreres økonomisk». Tre kunstnere skal hvert år motta kunstnerlønn tilsvarende en lærerlønn, og beslutningene tas av et faglig oppnevnt råd, opplyses det om på Danske Billedkunstneres forbunds nettside.
Marita S. Dalsgaard, i Det Færøyske Kunstnerråd utdyper her at: «Samtidig italesætter man for første gang, at kunstneres faglighed bygger på uddannelse og meritter, og at der derfor skal skelnes mellem anerkendte kunstnere og amatører, når der uddeles offentlige midler til kunst og kultur».
I Bergen bys helt ferske handlingsplan for kultur 2018-27, som skal behandles i januar uttrykkes det at «prinsippet som har ligget til grunn for kunstpolitikken har vært kunstnerisk frihet, med en armlengdes avstand til byens politiske system. Kunstfeltene har slik kunnet utvikle seg effektivt på egne premisser». Og videre at «Bergen skal være en by som dyrker kunstens autonomi.» Kanskje skal man ikke avfeie hvordan Bergen forsøker å tilpasse kulturpolitikken etter behovene i feltet, hvis de politiske ambisjonene om å bli europeisk kulturhovedstad 2030 skal kunne realiseres.
Hvilken kulturpolitikk man ønsker seg for Trondheim er et spørsmål som til syvende og sist handler om prioritering. Sentrum-venstre har spilt inn forslag om å gjennomgå flere tilskuddsordningene for å bygge opp under nye kulturtilbud. Det er kanskje akkurat her og i en ny dialog med feltet om kulturplanen man må begynne, slik at den oppdateres på de siste årenes utviklingstrekk i samfunnet generelt og bevegelser i kunstbyen Trondheim spesielt.
En lengre versjon av artikkelen ble publisert på ArtScene Trondheim, 19. Januar.