Kronikk

Generasjon stress og press

Uta blank og inni krank, er det noe som heter. Er det en slik generasjon med ungdom vi er i ferd med å oppfostre her til lands? Ifølge stadig nye tall som legges frem, kan det dessverre se slik ut. Slik kan vi ikke ha det, rett og slett.

«Stadig flere unge, særlig jenter, er deppa, fylt av angst, kjenner seg ensomme og føler seg mislykket. Dette er tallene bak fasaden. En fasade som dagens unge også i fysisk forstand bruker stadig mer tid og krefter på å skape seg og holde på» skriver kronikkforfatteren.  Foto: Sara Johannessen,, NTB scanpix

Saken oppdateres.

Vi har en gjeng med flott ungdom rundt oss. Aldri før har vi hatt en ungdomskultur som har vært bedre tilpass på mange arenaer; de er mer lovlydige, ruser seg mindre, er mer hjemme og liker til og med foreldrene sine bedre enn tidligere generasjoner.

Dette er fakta som Ungdata-undersøkelsene forteller oss. Jeg møter selv flotte og velfungerende ungdommer, enten på legekontoret mitt, som mamma, eller at de vanker hjemme som venner av mine egne barn.

Men, og det er dessverre et stort men; undersøkelse etter undersøkelse forteller oss om en annen virkelighet. Hvor stadig flere unge, særlig jenter, er deppa, fylt av angst, kjenner seg ensomme og føler seg mislykket. Dette er tallene bak fasaden. En fasade som dagens unge også i fysisk forstand bruker stadig mer tid og krefter på å skape seg og holde på.

Les også denne kommentaren av Kari Løvendahl Mogstad: Hallooo foreldre - hvor er dere?


Nylig kom enda en rapport som viser at tenåringsjenter sliter psykisk. Ifølge Folkehelseinstituttet har antallet diagnostiserte psykiske lidelser blant jenter mellom 15–20 år økt med 40 prosent. Hvor mye som er reell økning, og hvor mye som skyldes økt åpenhet, og lavere terskel for å søke hjelp, er uvisst. Men tallet er uansett høyt, og bekrefter en tendens vi har sett, særlig blant unge jenter. At flere av dem strever med angst, depresjon og spiseforstyrrelser. I det hele tatt et strev for å ha det godt, i en epoke av livet som selvsagt skal bestå av sorger og bekymringer, men ikke minst gleder og frihets- og oppdagertrang.

For et par år siden ropte professor i barne- og ungdomspsykiatri ved Oslo universitetssykehus, Trond H. Diseth, varsko om en epidemi av unge mennesker som ble lagt inn på sykehus med stress-symptomer. Han fortalte om en økning på 400 prosent innleggelser i løpet av fem år! Så vidt meg bekjent ble nyheten nærmest mottatt som et gjesp i befolkningen.

Les også: - Det er viktig å også bry seg om dem man i utgangspunktet kanskje ikke liker så godt


Diseth beskrev tenåringer som var så stresset og slitne at kroppen nærmest hadde kollapset, og det ga seg utslag i både utmattelse, kroppslige symptomer og et svært høyt stressnivå. Slike symptomer kan gi både kognitive og fysiske langvarige konsekvenser for dem som lever med dette over tid, og mange bruker lang tid på å komme seg opp igjen, og inn i en normal hverdag, der de kan fungere med skole og andre ting.

Vi ser også at det stadige presset og stresset som mange ungdommer lever i, gjør at de går rundt og har det fysisk vondt. Faktisk viste en HUNT-undersøkelse fra 2011 at hele 44 prosent av ungdommene oppga at de har kroniske smerter minst én gang i uken.


De sliter gjerne med hodepine, magesmerter og muskelvondt. Her ser vi også flest jenter i statistikkene, og for å døyve smertene bruker 50-70 prosent av norske jenter og unge kvinner smertestillende jevnlig. Mange har Paracet eller Ibux i sekken eller håndvesken som en helt naturlig del av inventaret, og tyr raskt til en tablett, gjerne «forebyggende», før de får vondt et sted.

Opptatt av debatt? Les også: Jeg leser Adressa i Tsjekkia. Av og til står det noe som direkte provoserer meg


Hvorfor har vi kommet hit? Det er et betimelig spørsmål å stille, når vi diskuterer ungdommers ve og vel. Mange, både fagfolk og andre, klør seg i hodet over årsakene til at så mange unge har det trasig. For vi lever tross alt i en tid og i et samfunn der dagens unge har «alt», og de burde være glade og tilfredse med livet. Men det er kanskje som Ole Paus sa en gang, «Vi har alt, og det er alt vi har»?

Det er lett å proppe tenåringen vår full med hvor heldig han eller hun er, med uendelig mange muligheter med livet og fremtiden. At de kan bli det de vil, om de bare «gjør sitt beste». Vi krever ikke mer av dem. Men tenk å skulle gjøre sitt beste, hele tiden og over alt. Og attpåtil bli stilt til personlig ansvar om man forspilte muligheten til å benytte seg av all verdens sjanser, fordi man kanskje var litt sliten, litt trassig, rett og slett en ungdom. Som innerst inne ønsket å «chille» litt og ha det moro, drite seg ut, opponere, og finne ut av livet, i sitt eget tempo og med sine egne forutsetninger.

Og; har alt fokuset på selvrealisering, som samfunnets nye mantra, blitt mer begrensende enn frigjørende for oss? Jeg er så hjertens enig med sosiolog Hans Erik Næss, som har sagt at denne utviklingen ikke er et generasjonstrekk, men en kulturell systemfeil. Ungdommen kan ikke klandres for det samfunnet de vokser opp i. Vi voksne kan.

Mer debatt: 38 politikere til Berlin på matmesse! Det er jo fullstendig galskap. Jeg foreslår maks fem



Jeg tror også dette har med «flink pike-syndromet» å gjøre. Det er flest jenter som sliter både med psykisk uhelse, kroppspress og et generelt perfeksjonsjag. Guttene har kanskje en bedre egenskap i form av å gi mer blaffen? De gjør det dårligere i skolen, og på mange prestasjonsparametere i ungdomsårene, men det ser ut til at jentene betaler ganske dyrt for å stå på den seierspallen.

Vi må hjelpe ungene våre ut av dette. Vi må hjelpe dem med å koble av det som er uviktig, og koble på det som betyr noe. Vi må lære dem å prioritere, hvile seg, og å regulere følelsene sine.

I dette ligger det en del endringer hos oss selv også, som foreldre og andre voksne. Enten vi er mor, far, trener, lærer; hva er våre ambisjoner på disse ungdommenes vegne? Hva tillegger vi mest av verdi hos dem; det de utretter eller den de er?

Og hvilke forbilder er vi selv, når det kommer til stykket? For uansett hvor mye venner betyr i denne fasen av livet, så er vi foreldre og nære voksne deres viktigste forbilder.

Det kan være litt skummelt å tenke på, men her ligger kanskje noe av nøkkelen?


Hør våre kommentatorer og gjest John-Peder Denstad snakke om fagbevegelsen, Ap, NRK, navnetrender og småfuglene

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

HTML: Påmeldingsskjema nyhetsbrev (Mailchimp, ukens meninger)

Kronikkforfatteren: Kari Løvendahl Mogstad er forfatter og fastlege. 
        
            (Foto: Kim Nygård)

Kronikkforfatteren: Kari Løvendahl Mogstad er forfatter og fastlege.  Foto: Kim Nygård

På forsiden nå