Minner knyttet til negative følelser i fortiden svekker seg mye raskere enn minner knyttet til positive følelser.

Ett fellestrekk som mange konservative bevegelser har, er en idé om en gyllen fortid – en fortid da det meste var bedre – gjerne et mer eller mindre eksplisitt tilbakeblikk mot tradisjonelle kjønnsroller og familieforhold, klassestrukturer og religiøse tradisjoner i en mer etnisk ren nasjonalstat.

Som de fleste ideer eksisterer også denne i mer og mindre ekstreme varianter. For å illustrere de mer ekstreme kan man jo peke på at et fellestrekk i mange moderne fascismedefinisjoner er nettopp denne ideen, der fascismen kjennetegnes av en ultranasjonalisme som gjennom et voldelig oppgjør med en innbilt dekadanse i det moderne samfunnet vil skape en nasjonal gjenfødelse. Selv om fascismen også er en moderne og tidvis også antikonservativ strømning, ledsages denne gjenfødelsen gjerne av en idé om en gullalder – en tid hvor nasjonen ikke var dekadent og som gjenfødelsen delvis peker tilbake mot.

Denne ideen som både ekstreme og mindre ekstreme høyrekrefter i varierende grad bygger på, vokser ikke ut av ingenting. Den har grobunn i noen systematiske skjevheter i både hvordan vi framstiller og husker fortiden og nåtiden.

Les også Harry Tillers kommentar: De siste dinosaurene

Evolusjonsbiologen Dag Hessen bruker for eksempel mye av innledningen til sin nyeste bok («Vi») på å beskrive en del mekanismer som gjør at vi ser mørkere på verden av i dag enn det er grunnlag for i mer tørre fakta.

Nyhetsmedier, som de fleste av oss baserer mye av vårt verdensbilde på, trykker i mye større grad dramatiske og negative historier om krig, nød, drap og annen uetisk oppførsel, enn den gjør det motsatte. I tillegg har vi evolusjonært utviklede tendenser til å gi negativ informasjon prioritet, siden å overse potensielle farer vil kunne sette overlevelsen i fare.

Dette fører gjerne til at vi får et betydelig mørkere bilde av samtiden enn det som kan forsvares ved å se på mer tørre fakta.

Riktignok finnes det viktige tendenser som går i negativ retning. Det er få tendenser til at klimagassutslippene er på vei ned globalt, og de sosiale ulikhetene har økt mange tiår i strekk.

Les også: Det kunne ikke vært så mye bedre

På områder som krig, sult, og helse har vi derimot gjennomgående sett positive utviklingstrekk. Det har jevnt over neppe noen gang vært bedre å være menneske enn i dag.

Denne effekten hvor nåtiden systematisk ser mørkere ut enn den er, har derimot en slags tvillingeffekt når det gjelder våre minner om fortiden. Denne effekten er bekreftet i mye psykologisk forskning og kalles gjerne «Fading Affect Bias».

Det er nemlig ikke tilfeldig hva vi husker, hvor godt vi husker ulike ting eller hvilke følelser vi knytter til minnene våre om fortiden. Tvert imot viser det seg ganske systematisk at minner knyttet til negative følelser i fortiden svekker seg mye raskere enn minner knyttet til positive følelser.

Hvorfor det er slik har forskere fundert på, men noe av svaret ligger muligens i at en gruppe som ikke har det slik, er de blant oss som sliter med depresjoner. Å legge vonde følelser og minner bak seg, gir oss rett og slett bedre psykisk helse.

Opptatt av debatt? Les også: Sjelden har misforholdet mellom handling og straff vært større enn i Giske-saken

Men i tillegg til at vi har det litt bedre med oss selv gir også slike psykologiske tendenser oss et bilde av fortiden som er mer positivt og glansfylt enn hva det er grunnlag for. De bidrar dermed til å gi fortiden et gyllent skjær. Det er dermed heller ikke alltid helt tilfeldig at mange trekker fram sin egen barndom, ungdom og tidlige voksentid som en slik «gyllen periode», slik f.eks. Halvor Fosli gjør i en ellers undergangspreget tekst hos Minerva fra oktober 2017. Her skriver han at «nordmenns livsverden i la oss si perioden fra 1960 til 2000 var et høydepunkt for en særegen, norsk høykultur». Fosli er født i 1961.

I virkeligheten var selvsagt ikke alt så rosenrødt på 60-tallet. Spedbarnsdødeligheten lå f.eks. rundt 20 per 1000 fødte. Det er på det nivået land som f.eks. Algerie, Marokko, Kasakhstan, og Egypt ligger på i dag, og langt over land som Argentina, Mexico, Thailand eller Fiji, som ligger rundt 10. I Norge ligger tallet i dag på ca. 2,5. Tilsvarende utvikling har vi hatt for de fleste sosiale indikatorer.

Individuelle friheter vi i dag tar som en selvfølge, var heller ikke på plass på 60-tallet. En ting er at seksuelle minoriteter ble undertrykket. Homofili var forbudt fram til 1972 og en psykiatrisk diagnose fram til 1977. Færre husker kanskje at også ting som samboerskap var ulovlig fram til 1972 (og vi hadde absurditeter som skateboardforbud til 1989).

Mer debatt: Kjære dere som er så heldige å ha barn rundt dere. Glem ikke oss tanter og onkler som ikke har egen kjernefamilie

Heller enn et kulturelt høydepunkt kan vi kanskje si at mye av denne perioden var en periode hvor mange levde (eller døde altfor tidlig) i en snever og undertrykkende kultur.

Til sammen gir disse to effektene – et overdrevent negativt blikk på vår samtid og et rosenrødt blikk på fortiden – en potensielt skummel virkning. De passer nemlig som hånd i hanske på mer og mindre ytterliggående konservative og høyremiljøers arketypiske fortelling om et samfunn som var i harmoni, men som nå er i forfall. Syndebukkene for forfallet har jo variert noe, men ender gjerne opp i en eller annen miks av passende minoritetsgrupper kombinert med «indre fiender» representert ved en femtekolonne fra den politiske venstresiden, om det nå er sosialister, sosialdemokrater eller «kulturmarxister».

Det gir ytre høyre et gratis dytt, og det gir alle oss som vil motvirke slik propaganda en ekstra jobb. Heldigvis finnes det studier som peker mot at det nytter å komme med faktainformasjon. La oss forsøke det – både når det gjelder påstander om nært forestående sivilisasjonssammenbrudd, og om hvor fantastisk fortiden var.

Hør våre kommentatorer og gjest Mads Bones snakke om Trondheim som kulturby, humorens kår, klimapolitikk, Giske-saken og søndagsåpne butikker

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

Kronikkforfatteren: Ronny Kjelsberg er universitetslektor ved NTNU og medlem av Rødt. Foto: Morten Antonsen