Kronikk

Derfor er byråkraten taus i medias asylsaker

Er taushetsplikten alltid det som tjener den svakeste part best, når asylbehandling oppleves urettferdig av mennesker og støttegrupper uten innsyn i fakta?

Byråkraten: Vi verner folks personopplysninger selv om vår taushet kan medføre misforståelser og feiloppfatninger i den offentlige samtalen.  Foto: Shutterstock

Saken oppdateres.

Vi som er ansatt i offentlig forvaltning får kjennskap til menneskers innerste hemmeligheter og innerste frykt, og har taushetsplikt om dette. Tausheten om personlige forhold ligger tungt i ryggmargen på oss. Vi verner folks personopplysninger selv om vår taushet kan medføre misforståelser og feiloppfatninger i den offentlige samtalen. Dette er et dilemma, men i de aller fleste tilfeller lever vi godt med å inneha rollen som den som beskytter folks personopplysninger. Og så er det andre ganger hvor dette får konsekvenser som jeg syns det er viktig å reflektere over.

Les også: Abbasi-familien må ut av landet

Det har versert en sak i ulike medier om en person som ble drept etter å ha returnert til Afghanistan etter avslag på søknad om beskyttelse i Norge. Det mer enn antydes at denne personen ble drept av grunner som han hadde opplyst om, og hadde søkt beskyttelse mot, i Norge.

Denne versjonen dukket delvis opp i en Amnesty-rapport høsten 2017, hvor det står at bakgrunnen for familiens flukt var at faren hadde blitt kidnappet av en gruppe som var imot hans arbeid. Historien om dødsfallet ble omtalt på en måte som tilsa at dødsfallet hadde sammenheng med kidnappingen som han hadde informert norske myndigheter om.

Les også: - Vanskeligere å få en human asylpolitikk

Påstandene dukker opp igjen i en kronikk av Ask Ebeltoft i Adresseavisen 24.2.2018. I kronikken hevder han at norsk asylpolitikk består av en kjede av systemfeil, og viser til at en afghansk familiefar ble skutt og drept for et år siden etter retur fra Norge.

Ut fra sammenhengen dette er skrevet i, er jeg redd for at avisens lesere kan trekke den konklusjonen at det han hadde påberopt seg som fare, rammet ham etter retur fra Norge. Dette er nok ikke riktig.

I februar 2017 fikk Utlendingsdirektoratet (UDI) og Utlendingsnemnda (Une) en henvendelse fra Stavanger Aftenblad med opplysning om at mannen, som et halvt år tidligere frivillig hadde forlatt Norge, var drept.

LES HER: Synge «We are the world» i solidaritet med Abbasi-familien

Vi undersøkte dødsfallet gjennom flere kanaler, så godt som det var mulig. Ettersom vi har taushetsplikt om innholdet i enkeltsaken, kan ikke jeg her fortelle hva avdøde og hans familie begrunnet sin søknad om beskyttelse med. Men det jeg kan si er at på bakgrunn av den informasjonen vi innhentet, er det ingen ting som tyder på at drapet kan knyttes verken til den generelle sikkerhetssituasjonen i Afghanistan på det tidspunktet, eller til noe av det han forklarte da han var i Norge.

Så hvorfor skriver jeg dette. Er det byråkraten som for all del skal ha rett og ikke erkjenner ansvar for feil som kan være gjort? Nei, det er nok ikke det. At Une får kritikk er ikke alvorlig. Vanligvis er det både kunnskap og forbedringsmuligheter å hente i saklig kritikk hvis man lytter. Men alvorlig er det når kritikken bygger på feil faktum og forhastede konklusjoner.

LES OGSÅ: Her må Yasin Abbasi si opp jobben på Super Hero Burger

Jeg er alvorlig bekymret for at uriktige opplysninger, som det at mannen skal ha blitt drept på grunn av noe norske myndigheter ikke trodde på, svekker tilliten til norsk forvaltning på utlendingsfeltet. Tillit til det norske systemet er viktig for at den som søker beskyttelse her skal våge å være åpen, og bidra til å opplyse sin egen sak, slik at saken blir godt nok opplyst.

Vi som arbeider på dette feltet har selvfølgelig ansvar for å bygge tillit, men jeg appellerer samtidig til at folk som engasjerer seg prisverdig i enkeltsakene, også tar sin del av ansvaret for at kritikken mot systemet blir sannferdig og saklig. Hvem som helst kan være uenig i utfallet i enkeltsak, med full rett. Uenigheten kan skyldes synet på politikken og loven, eller det kan skyldes oppfatningen av hvordan skjønnsadgangen praktiseres i sakene. Dette er en naturlig del av det offentlige ordskiftet, av den store samtalen i et demokratisk samfunn som hviler på rettsstatens prinsipper. Nettopp fordi vi i Norge har denne store og åpne samtalen, blir det uheldig når kritikken mot myndighetene bygger på feil grunnlag og på skremmende påstander. For drap er skremmende, en familie mistet sin ektefelle, sin far, sin bror.

LES HER: Mener Abbasi-barna har vært her så lenge at de må få bli

Selve uhyggen ved at noen blir drept skaper utrygghet. Når dette kobles mot et bilde av at Norge ikke har betryggende saksbehandling, frykter jeg at både asylsøkere og avislesere blir unødig oppskremt.

Så hva veier tyngst? Taushetsplikten når det gjelder mannens grunner for å søke beskyttelse i Norge, eller hensynet til at engasjerte og samfunnsinteresserte avislesere får et riktig bilde av hva som egentlig skjedde i Afghanistan i februar 2017? Er taushetsplikten alltid det som tjener den svakeste part best? Nei, jeg tror ikke det. Taushetsplikten hindrer meg fra å fortelle om mannens grunner for å søke beskyttelse, men den hindrer meg ikke i å påpeke at vi kjenner en historie som er annerledes enn den som har fått versere, senest nå i kronikken i Adresseavisen 24.2.2018.

Ebeltofts kronikk omhandler en annen familie som har fått avslag på sin søknad om beskyttelse i Norge. Den saken kommenterer jeg ikke her. Den er behandlet i rettsvesenet, og endte med at anken fra familien ble avvist av Høyesterett.

Staten fikk medhold i Lagmannsretten 18. september 2017 i at familien ikke har krav på opphold i Norge. Lagmannsrettens dom er tilgjengelig for alle. Dette belyser en interessant forskjell mellom forvaltningens taushetsplikt og domstolenes åpenhet i en og samme sak.

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

På forsiden nå