Jeg skulle se Erik Poppes film om 22. juli. Det var som å være tilbake til de aller verste opplevelsene i mitt liv. Filmen er like jævlig, blodig og urettferdig som den mørkeste sommerdagen i juli i 2011.

«Hvorfor gråter du?» spør jeg vennen min. Hun sitter på en tømmerstokk ved leirstedet til AUF i Sør-Trøndelag på Utøya 22. juli 2011.

«Alle jeg er så glad i vil få det så vanskelig, og alt vi har fått til vil bli borte. Alle vil hate muslimer hvis det er de som har sprengt en bombe» svarer hun hulkende.

Jeg får en ekstra klump i magen, vet ikke helt hva jeg skal svare, annet enn at dette går nok bra. Det var siste gangen jeg så Gizem 22. juli. Dette var det siste jeg vet at hun bekymret seg for denne dagen.

På søndag satte jeg meg godt til rette. Nervøs, litt stressa og med et utålmodig blikk på skjermen – nå må dere snart snurre film. Jeg skulle se Erik Poppes film om 22. juli.

Les også: Samme dag som 22. juli-filmen har premiere, rykker hun ut og raljerer over Ap's manglende kamp mot terror

Filmen begynner, det er som å være tilbake. Regnet, telefonene fra bekymrede foreldre om det som har skjedd i Oslo. Spekulasjoner og diskusjoner – hva er det egentlig som har skjedd i reg

jeringskvartalet? Cafébygningen og vaffelteltet, det eneste som mangler i filmen er NATO-dassen, og skiltet «NATO-HQ» som ble stjålet fra en militærleir og hengt opp over utedoen noen tiår før min tid på sommerleir på Utøya.

Helt uvesentlig selvsagt for filmen, men hodet har allerede begynt å spinne, tilbake til 22. juli 2011.

Kaja, filmens hovedrolle går ned til teltleiren, minnene fra delegasjonssamlingen for dem som var fra Sør-Trøndelag kommer sakte, men sikkert tilbake.

Her er Terje Eidsvågs anmeldelse av 22. juli-filmen: Imponerende og problematisk Utøya-film

Kaja er som aktive AUF-ere flest, påståelig fordi hun er godt opplest, og med en ukuelig tro på at hun kan «redde verden» skritt for skritt. Hun minner meg om flere av mine beste venner, både de som er her og de som ikke kom hjem.

Når skytingen begynner står Kaja omtrent der mange av oss befant oss akkurat da, og følelsene er de samme som den dagen for snart syv år siden.

Skrekk, sjokk og fornektelse. «Ingen» skyter på hverandre i Norge, og ikke på sommerleiren til AUF.

De gjemmer seg, pulsen øker og du hører skytingen, skrikene fra dem som blir truffet, og fra dem som plutselig blir stille.

Opptatt av debatt? Les også: En beboer på sykehjemmet fikk en knyttneve i ansiktet. En annen ble overfalt og slått mens han satt i tv-stolen

Erik Poppes film er på mange måter et mesterverk. Den er like jævlig, blodig og urettferdig som den mørkeste sommerdagen i juli i 2011. Men den er også verdig, og den viser frem det for meg sterkeste ved 22. juli, alle menneskene som uten å nøle risikerte eget liv for å hjelpe andre. De ga førstehjelp, de trøstet, og var der da livet ikke sto til å redde, og kreftene i alt for unge menneskers liv ebbet ut.

Ranet, sviket og alt det høyreekstremisten tok ifra oss. Venner og kjærester, brødre og søstre, barn og barnebarn. Tomrommet og fortvilelsen over ikke å kunne hjelpe, men skulle la de ligge igjen alene på bakken å løpe videre for livet.

Derfor skal du se Poppes film: Så langt kunne Erik Poppes film vært en hvilken som helst film, basert på «virkelige hendelser», som det så ofte står i rulleteksten etter en god film, men det er den ikke. Den handler om 22. juli, om politiske motiverte henrettelser av ungdommer på sommerleir. Noen forsøker å bortforklare, å kalle gjerningsmannen gal, men det var han ikke. Han var bevisst, han var fullstendig klar over hva han gjorde og hvem han gjorde det mot.

Mer debatt: Slutter vi oss til Acer, gir vi fra oss råderetten over viktig norsk kraftlevering

Det totalitære tankegodset som virvlet i hodet på gjerningsmannen, er på fremmarsj i Europa. Det får stadig grobunn gjennom fenomenet «fake news», og populister på ytterste høyre blir lyttet til fordi vi må tørre å ta debatten. Tørre å ta debatten om noen mennesker naturlig er mindre verdt, eller mindre begavet enn andre. Dette kan ikke bli stående som etablerte sannheter, vi må ta til motmæle. Vi må kjempe imot.

Du bør ta med deg familien din, vennene dine og barna dine for å se Poppes film, nettopp av disse grunnene. Fordi flere av barna som til høsten begynner i andre klasse på barneskolen ikke var født 22. juli 2011. Og de som i dag går på videregående skole var så unge, at det nærmest var umulig å forstå hva som virkelig skjedde den dagen.

For 22. juli var ikke et naturfenomen som Tsunamien i Thailand eller i Japan – det var politisk motivert terror, utført av en norsk hvit mann.

Er det brutalt? Ja, det er det. Å se filmen føltes akkurat slik det var å være der den dagen. Jeg kjente på frykten, dødsangsten og smerten ved å miste. Det er derfor det er 15 års aldersgrense på filmen til Erik Poppe.

De yngste som ble drept av høyreekstremisten Anders Behring Breivik på Utøya 22. juli 2011 fikk derimot ikke bli mer enn 14 år gamle.

Hør våre kommentatorer snakke om tilgivelse i politikken, trøndersk dialekt på TV og campus i Trondheim

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter