Som medarbeider i tidenes miljøsatsing i Trondheim, venter man selvsagt at tilrettelegging for arbeidsreiser med elbil står høyt i kurs. Men den gang ei!

Miljøpakken, som består av bl.a. Trondheim kommune, AtB og fylkeskommunen, har som mål å gi oss alle en grønnere hverdag. Som eier av Sorgenfri bussdepot har fylkeskommunen gjennom miljøpakkens målsettinger forpliktet seg til å legge til rette for «tiltak med ambisiøse mål om utslippsreduksjon.» Dette innebærer blant annet å stimulere til overgang til utslippsfrie biler både i egen og andres virksomhet.

For en skiftarbeidende bussjåfør som meg, som pendler tidlig og sent mellom Selbu og Trondheim, eksisterer det ikke alternativer til privatbil. Jeg har en arbeidsvei på to ganger 60 km per dag. I 2014 byttet jeg ut min gamle dieselbil med elbil. Dermed ble jeg avhengig av strøm for å ha en driftsklar bil ved arbeidsdagens slutt.

På Sorgenfri hadde vi inntil nylig et femtitall motorvarmeruttak tilgjengelig på sjåførenes parkeringsplass som kunne brukes til lading av elbiler. Mange av disse er mangelfullt vedlikeholdt over tid, i likhet med noen av kontaktene på det indre området, som er forbeholdt administrasjonen.

Les også: - Også folk i blokk må kunne lade elbilen sin

Som medarbeider i tidenes miljøsatsing i Trondheim, venter man selvsagt at tilrettelegging for arbeidsreiser med elbil står høyt i kurs. Vi kjører jo rundt i våre grønne busser fulle av kampanjeplakater som utfordrer befolkningen på deres miljømessige samvittighet. Men den gang ei!

Etter som flere sjåfører har gått over til elbil, har ikke strømuttakene blitt utbedret, men tvert imot koblet ut – samtlige. Etter nytteløs henvendelse til fylkeskommunen, varaordfører og firmaledelse, fikk jeg omsider en lokal dispensasjon (siden jeg hadde vært så dum å kjøpe elbil uten å undersøke lademulighetene først, fikk jeg høre). Jeg skulle få benytte «ev. tilgjengelig kontakt på det indre området», kontakter som etter hvert ble mindre og mindre tilgjengelige. Dette må ha vært en torn i øyet for enkelte, for etter gjentatte tilfeller av frakobling av ladestrømmen innser man jo at det ikke bare er «nettroll» som har et anstrengt forhold til elbiler. Da det en dag lå lapp på frontruta med trussel om borttauing, viste det seg å være måten å terminere en inngått avtale på.

Til tross for vilje til å dekke alle kostnader, blir avslaget begrunnet med foreløpig stasjoneringssted og såkalt likebehandling. «Likt tilbud» betyr «intet tilbud». Inntil videre står kontaktene ubrukt på rekke og rad på det indre området mens jeg må legge på en ekstra time på min to timers arbeidsreise i håp om å finne en ledig hurtiglader som fungerer. Nå står valget mellom å gå tilbake til eksosbil eller å bytte arbeidsgiver.

Generelt må det erkjennes at infrastrukturen for lading av elbil ikke har holdt tritt med den raske veksten i antall elbiler, men omsider er det signaler om at montering av ladepunkter skyter fart. Det tilsynelatende paradoksale er at disse nesten står ubrukt av ulike grunner.

Opptatt av debatt? Les også: Kameraderi i politisk arbeid er ikke akseptabelt

Det er flere kategorier elbilister og følgelig ulike behov for lading. Tesla holder jeg utenfor i denne sammenhengen. Det store antall «vanlige» elbiler har så liten daglig aksjonsradius at de klarer seg med lading på bopel. Men den mye omtalte rekkeviddeangsten melder seg for mange allerede når avstandene overstiger 4–5 mil. Dette kan virke veldig lite siden en vanlig elbil oppgis til å ha 18–20 mils rekkevidde «under optimale forhold». Dette halveres i praksis under vinterforhold (-10°), og dersom det ikke finnes ladetilbud ved reisemålet, sitter man igjen med 4 -5 mils aksjonsradius når man må returnere hjem igjen for å finne drivstoff.

Mange elbilister beskyldes og mistenkeliggjøres for å ha valgt elbil av økonomiske grunner, mens man ellers i samfunnet roses for økonomisk ansvarlighet, så hvorfor denne stigmatiseringen? En elbil er en helt normal bil som er avhengig av drivstoff. Forskjellen er bare at det tar litt lengre tid å fylle dette drivstoffet. I tillegg er drivstofftilgangen så fraværende at de færreste klarer seg uten å beholde sin gamle bil i tillegg. Noen retorikere klandrer elbilen for veksten i den totale bilparken, mens det egentlig skyldes manglende infrastruktur. En annen kuriositet er at enkelte parkerer elbilen ved strømuttak uten å ha behov for lading og uten tanke på at man blokkerer lademulighet for dem som virkelig trenger det. Tilsvarende uforstand finnes ikke blant bensin- og dieselsjåfører. Man parkerer vel ikke en dieselbil ved en dieselpumpe. Dette fenomenet forsterker ytterligere knappheten på ladepunkter sammenlignet med dieselpumper.

Mer debatt: Tar AtB-sjåfører småbarnas sikkerhet på alvor?

Vanlige offentlige ladestasjoner vil uansett ikke dekke behovet for en arbeidstager med 8 timers arbeidsdag grunnet begrenset parkeringstid på 3 timer. Flere og flere har innsett at det er her arbeidsgiveren sitter med nøkkelen (jf. NTNU/Sintef m.fl.). Og det genialt enkle er jo at langtidslading krever verken hurtiglader eller spesielt forsterket strømuttak. Det holder nemlig med en helt ordinær stikkontakt når bilen er innstilt på lav ladestyrke, noe som justeres på den enkelte bil.

Flere enn meg har fundert over ansvarspulverisering i organisasjonsmodeller som Miljøpakken og AtB-hierarkiet. Fra fylkeskommunen skinner det igjennom at man er mer opptatt av bompengeinntektene enn å etterleve sine grønne festtaler. Så hvis det er bompenger for elbiler som skal til for at fylkeskommunen skal slutte å stikke kjepper i hjulene for oss elbilister, må det gjerne komme i morgen den dag for min del. Jeg trenger drivstoff.

Så skulle noen likevel føle seg kallet til å ta grep for å berge sin miljøpolitiske troverdighet, ville jeg og flere med meg være takknemlige.

Hør våre kommentatorer snakke om Sylvi Listhaug, mistillitsforslag og beklagelser

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

«Etter som flere sjåfører har gått over til elbil, har ikke strømuttakene blitt utbedret, men tvert imot koblet ut – samtlige» skriver kronikkforfatteren. Foto: Privat